«Ellefsen ser ikke skoen for bare tær.»
OVERSETTELSER
Anmelder Bernhard Ellefsen skal ha takk for at han svarer på mitt innlegg. Så fikk vi i det minste vite at det ikke var anglisismene som «svekket» oversettelsen av Jennifer Egans Bølle på døra, men at setningenes syntaks ligner for mye på originalens. Ellefsen klarer riktignok ikke å gjengi den lengste av setningene han siterer, helt korrekt (det står ikke «… tråle de stedene som unge mennesker samlet seg» i oversettelsen, det står «stedene der unge mennesker samlet seg»), men la nå det fare; avskrift er ikke så lett som mange tror. Viktigere: Setningen Ellefsen siterer, er, slik jeg leser den, med vilje skrevet kronglete fra Egans side; den skal dermed være kronglete på norsk også!
«There was a mild ripple of interest from the lobby» er oversatt med «Det kunne registreres en svak bølge av interesse fra folk i lobbyen». Hvor er «anglisismen på setningsnivå» her? Setningen er riktignok noe mer omstendelig i oversettelsen enn i originalen, men det skyldes hensynet til helheten i avsnittet der setningen er å finne, og til stilnivået i boken som helhet.
Bernhard Ellefsen og jeg kommer neppe til å bli enige om hva som er en god setning, særlig ikke når setningen løsrives fra helheten og holdes triumferende i været som en død fisk: Se! Ikke prima vare! Dette er finn-fem-feil-kritikk, som dessuten leveres uten argumentasjon. Ellefsen ser ikke skoen for bare tær. Det avvikende vil alltid se rart ut når det ses isolert. «Kontekst er konge» pleier vi oversettere å si, sånn oss imellom, og dersom Ellefsen hadde villet, kunne han, istedenfor å bedrive denne rødblyantvirksomheten på setningene, etter min mening mer fruktbart ha spurt: Hvilke gjennomgripende valg har oversetteren tatt for å overføre Egans mangefasetterte, storbypregede verk i sin helhet til norsk?
Ellefsen sier forresten på ingen måte nei takk til anglisismer selv: Han skriver om at vi er naive «når det kommer til» smarttelefoner, han snakker om «kraftfulle» forhold mellom mennesker. Han stiller spørsmål om hvordan man skal skrive i ironiens og internettets tidsalder og svarer blant annet: «David Foster Wallace har gitt et bud på hvordan,» en formulering som ikke akkurat lyser av eleganse. Ellefsen skriver også om «hvordan livene våre fyker forbi uten at vi helt merker det». Flertallsformen «livene våre» er, slik den er brukt her, en åpenbar anglisisme. På tradisjonelt norsk nøyer vi oss med «livet» i slike sammenhenger, vi skriver ikke «De tok på seg luer og jakker», men «lue og jakke» – hvis de omtalte personene ikke går med to jakker og to luer hver, da. Det er blitt vanskelig å skrive norsk, det er vel ikke så greit for en kritiker heller, sukket en kollega. Og poenget er ikke her først og fremst å peke nese av Ellefsen, men å peke på noe helt annet, nemlig at norsk er i sterk og hurtig forandring, og at vi sannsynligvis ikke lenger kan snakke om ett norsk (og ikke to heller), men mange.
I en annen anmeldelse i Morgenbladet 22. juni åpner Ane Farsethås slik: «Da David Vann for et par år siden ble sendt rundt i verden med Legend of a Suicide fremsto han som noe mer en oversolgt debutant med et altfor stort forskudd som måtte tjene inn kronene brukt på markedsføring av det neste amerikanske geniet.» Kan dette kalles en velformulert setning? Den ville iallfall ha vært lettere å lese dersom en respektert litteraturkritiker som setter seg til doms over andres tekster, andres språk, andres oversettelser, hadde behersket alminnelige, grunnleggende kommaregler.
«Kan det tenkes at forlagene burde satse på færre, men bedre betalte og bedre kvalitetssikrede oversettelser?» skriver Farsethås. Her møtes vi! Men det tar vel en stund, for å si det forsiktig, før vi kommer dit hen. Og med fare for å gjøre poenget mitt overtydelig: Litteraturanmelderne ville tjene på at avisredaksjonene tok et slikt grep, de også.
Kyrre Haugen Bakke
Oversetter