ETIKEREN
«En ungdomsorganisasjon som har sommerleir på en øy med rundt 300 deltagere, blir angrepet av en tungt bevæpnet terrorist som har kommet seg til øya uten å bli oppdaget. Øya er liten, og det er vanskelig å gjemme seg for terroristen, som går systematisk til verks. En måte å unnslippe på er å svømme over til fastlandet, en avstand på flere hundre meter. Men vannet er kaldt, og flere av dem som prøver, blir skutt eller drukner. En håndfull ungdommer kommer seg imidlertid i sikkerhet ved å flykte i en skuddsikker båt. Det er plass til flere om bord, men de tar ikke sjansen på å vente på andre eller å ta noen opp fra vannet. Blant dem som flykter i båten, er lederen for organisasjonen, en mann midt i tyveårene. Når han dagen etter blir intervjuet om flukten, sier han at han selv ikke hadde noe ønske om å flykte, men bare ble med de andre. I løpet av et par kaotiske timer blir nærmere hundre ungdommer, hovedsakelig tenåringer, slaktet ned.»
La oss tenke oss at en etiker for et par år siden ble bedt om å reflektere over denne oppdikt-ede casen med særlig henblikk på lederens handlemåte; opptrådte han for eksempel feigt i den farlige og uoversiktlige situasjonen? En måte å gripe dette an på, er å «teste» hans handlingsvalg mot ulike etiske prinsipper, noe som egentlig handler om hvorvidt valget kan begrunnes. Eller er det tale om en så ekstrem situasjon at det er uhørt – for ikke å si umoralsk – å kreve noen begrunnelse?
Det kan stilles mange spørsmål, og det finnes ulike svar. Et overraskende svar gir Etikeren i Morgenbladet 15. juni når han får spørsmålet om feighet knyttet til en hendelse hentet fra virkeligheten og som til forveksling er lik den i casen ovenfor; svaret er nærmest et gult til ham som spør: Lederen for organisasjonen kan ikke kritiseres, for «moralske overveielser som foretas i trygg avstand fra den faktiske krisen, har ingen sannhetsgehalt når det gjelder vår egen eventuelle rolle i dramaet». De som ikke var på øya under udåden, kan ikke nå sitte som «drømmehelter» og belære om riktig handlemåte under slike omstendigheter.
Svaret er i og for seg helt greit, men hvorfor velger Etikeren å tolke spørsmålet på en måte som gjør dette til et relevant svar? Hvorfor ikke reflektere over den aktuelle problemstillingen på et prinsipielt grunnlag, og ikke forutsette en «jeg-ville-ikke-ha-gjort-det-slik-holdning» fra spørrerens side? Hadde Etikeren gitt det samme svaret dersom han hadde fått spørsmålet knyttet til den nevnte casen for et par år siden?
Ja, jeg spør egentlig om ytringsansvaret (en)nå preger den offentlige debatten på bekostning av den proklamerte åpenheten!
Knut Gabrielsen
Trondheim