EUROKRISEN
Det er ikke ofte man finner så innsiktsfulle Tysklandskommentarer i norske medier som Sten Inge Jørgensens «Gode nyheter fra euroland» i Morgenbladet 18. mai. De fleste som rapporterer om eller kommenterer tysk politikk, gjør det på avstand, og påvirkes åpenbart av britiske medier som er preget av gamle anti-tyske fordommer. En unntagelse fra det britiske sutrekor er Timothy Garton Ash. Sten Inge Jørgensen viser i likhet med ham at han følger med i det som egentlig skjer i Europa og i Tyskland.
Tyskerne har i årevis vært mer gavmilde overfor fattige EU-land enn mediene har fremstilt det som, og de søker åpenbart ikke å dominere Europa. «Hegemon mot sine vilje» er et dekkende uttrykk for tyskernes vegring mot å virke for dominerende. Men i kraft av sin enorme industrielle og økonomiske styrke vil Tyskland uansett veie tungt og eventuelt måtte betale regningen hvis det går galt.
Tyskerne har i motsetning til for eksempel grekerne ment at man måtte sette næring foran tæring. De har selv vært sparsommelige og har lenge ikke villet etterkomme krav om å forbruke mer. Tyskerne er på grunn av sin historiske erfaring sparsommelige.
Nå økes de innenlandske lønningene slik at forbruket går opp, og dermed importen fra andre EU-land. Men tyske politikere opererer selvsagt ikke i et vakuum. De stilles til ansvar av velgere som ikke synes det er greit at søreuropeere, særlig grekerne, har økt sin levestandard radikalt uten å øke produktivitet og arbeidsinnsats. På den ene siden har Angela Merkel, som Sten Inge Jørgensen meget riktig påpeker, vært en pådriver for oppbyggingen av hjelpefond og enorme gjeldskutt.
På den annen side har hun krevd at andre medlemsland ikke skal ha for stort gap mellom inntekter og utgifter. Det er den altfor lette tilgangen til penger som har skapt krisen i Hellas, ikke at tyskerne har vært for strenge og dominerende. Kanskje ender det med at Hellas må forlate euro-sonen, men da er det i hvert fall ikke tyskernes skyld.
Jahn Otto Johansen
Forfatter og tidligere
Berlin-korrespondent