Debatt

Nå er vi alle rettspsykiatere

«Sannheten ligger i svetteperlen.»

22. JULI

Det massive medieoppbudet og tv-bildene som har strømmet mot oss siden rettssaken startet 16. april har gjorde et sterkt og ubehagelig inntrykk. Det jeg finner så ubehagelig er ikke så mye å høre og lese tiltaltes ord hver dag, men hans kroppslige nærvær som er overalt. Kamera fanger opp hver mine han trekker, som gjennom medienes nett bringes til de fjerneste avkroker. Én ting er å lese hans ord, men hva gjør det med oss å ustanselig se hans ansikt på nært hold?

De to rettspsykiatriske erklæringene har gjort tilregnelighetsspørsmålet helt åpent. Resultatet er, som alle nå er enige om, at rettssaken handler om dette spørsmålet. Ikke om hva som har skjedd, men om hvem han er. Tingretten i Oslo blitt et observatorium. Sviktet av rettspsykiaterne er det tilsynelatende nå opp til oss, seerne, å gjøre oss opp vår egen mening. Dette er det nye i måten denne rettssaken konfronterer oss med tilregnelighetsspørsmålet: Nå er vi alle rettspsykiatere.

Den norske strafferetten har siden 1840-tallet vært konstruert rundt det såkalte biologiske prinsipp – et prinsipp som tilsier at straffeloven skal navngi de psykiatriske tilstandene som har som konsekvens at samfunnet anser vedkommende forbryter for tilregnelig. Den som mest utrettelig kjempet for å håndheve dette prinsippet i løpet av de siste tiårene av 1800- tallet, var politilege Paul Winge. Han ville forme en rettspsykiatri som snakket presist nok til å fylle den rollen den måtte ha i en strafferett formet etter det biologiske prinsipp.

Winges prosjekt gikk ut på å disiplinere den rettspsykiatriske sakkyndigheten: gjøre den sterk ved å samle dens kraft som i en linse, avskjære de sakkyndige fra å begi seg ut på metafysiske spekulasjoner. Men ved siden av denne disiplinerende, korpsdannende virksomheten foregikk en virksomhet som var disiplinerende i en annen forstand. Den sakkyndiges forklaring skulle ha en klar, entydig konklusjon (sinnssyk eller ikke sinnssyk), men på veien til konklusjonen skulle den sakkyndige undersøke den tiltaltes «hele personlighet».

Winge artikulerte en rettspsykiatri som skulle fungere som en lyskaster mot den tiltaltes indre liv. Slik blir rettspsykiatrien det fremste uttrykket for en strafferett som er blitt mer og mer opptatt av hvem den tiltalte er, tidvis på bekostning av hva han har gjort. Og hvem den tiltalte er er et spørsmål som krever at vi borer gjennom overflaten.

Det krever stadig dypere svar, hentet fra det ubevisste sjeleliv, innenfor muskelpanseret. Det krever at vi forstår den tiltaltes sinn, hans logikk, men det krever også mer. Vi må forstå kroppen, de delene av nervesystemet som ikke er underlagt viljen. Det krever at vi forstår tårene i øyenkroken, bevringen i leppene, svetteperlene på pannen. Det er her, i disse kroppslige tegnene at svaret ligger på hvem tiltalte er. Sannheten ligger i svetteperlen.

Gjerningsmannen blir gjennom dette disiplinens blikk fordoblet, han blir en kriminell personlighet, en terrorist-personlighet. Og det er dette subjektet, denne dobbeltgjengeren, denne «personligheten» som finnes hinsides, bakenfor, over, de kriminelle handlingene, som nå er til doms. Og i dette spørsmålet er rettspsykiatrien bare et overflateuttrykk. Det vil ikke forandre mye om vi bestemmer oss for at fagdommere skal være den nye lyskasteren.

I vår tid, i denne unntakssituasjonen, har vi blitt de nye rettspsykiaterne. Michel Foucault skrev om hvordan den anonyme disiplinære makten overtok for den personifiserte suverene makten. Makten flyttet ut fra det strålende sentrum til de lysskye krokene. De kriminelle ble ikke lenger stilt ut på skafottet til allmenn gru og oppdragelse, men plassert utenfor synsvidden i en celle til egen oppdragelse.

I den prosessen ble dette undersøkende blikket fordelt ut på de mange som ser. Fra det myndige blikket til Kongen, som på samme tid var dommer og lovgiver og Guds representant på jord, til det undersøkende blikket til de mange anonyme menn i hvit frakk. I den nye situasjonen var makten fordelt på de mange som betrakter den ene. Og nå har vi tatt neste skritt. Den spredningen av den observerende makten som rettspsykiatrien bare var en historisk etappe i blir nå videreført. Vi er klar til å kvitte oss med rettspsykiaterne. For nå er vi alle blitt rettspsykiatere.

I en sak der sakens fakta er uten mysterier, er det bare ett mysterium: Hvem er han? Vi, et traumatisert folk, krever terapi, en forløsning vi bare kan få om vi får gjøre opp vår egen mening om hvem han er, dette kriminelle mennesket. Det er her mitt ubehag ligger. I jaget etter terapi og i misnøye med rettspsykiatrien blir vi den nye makten. Er nå det noe bedre?

Svein Atle Skålevåg
Førsteamanuensis,
Institutt for arkeologi, historie,
kultur- og religionsvitenskap (AHKR), Universitetet i Bergen

Mer fra Debatt