LITTERATURKRITIKK
I Morgenbladet 11. mai får Sigmund Jensens nye roman Taushetens tårn hard kritikk av Ane Farsethås, under overskriften «Cowboykonspirasjoner». Kritikken er så nådeløs at hun krever at Aschehoug forlag begrunner utgivelsen av romanen i avisens spalter. Farsethås nøyer seg ikke lenger med å være litteraturkritiker. Hun vil ha forlaget opp til eksamen med henne selv som sensor og eksaminator, der hun legger føringer for hvilke ord vi kan bruke i vår besvarelse. Et merkelig utspill, men la gå.
Farsethås hevder at boken er «rotete og formløs». Saksopplysning: Taushetens tårn er strengt oppbygd i tre deler à 9 kapitler, til sammen 27, som i Tredje Mosebok, med samme antall fotnoter som speiler hovedkapitlene. Boken er tredje del i en pågående romansyklus som starter med den todelte Tiberiusklippen (2008).
Til innholdet: Vi leser boken som en sivilisasjonskritisk idéroman, med handling lagt til USA etter den verdensomspennende finanskrisen i 2008 og med tvillingtårnenes fall 11. september som det politisk paranoide bakteppet. Herav de mange konspirasjonsteoriene i romanen, også den at tvillingtårnenes fall var en inside job.
Taushetens tårn kombinerer skildringer av USAs samfunns-elite med handlingsdrevne western- og B-film-inspirerte sekvenser. Leserne møter et mylder av bisarre skikkelser. I sentrum hovedpersonen Teddy Laphroaig. Han er forsikrings-agenten som livnærer seg på andres ulykke i et USA der trygdekassen er konkurs. Han er en anti-helt i et samfunn i oppløsning. Han er forvirret og voldelig, og mener botemiddelet er å gjenreise amerikanske patriotiske dyder. Han leter etter sin forsvunne bror samtidig som han skal på landsmøte i en Tea Party-lignende ekstremistbevegelse som maner til borgerkrig. Teddy Laphroaig er ikke politisk korrekt. Han banker opp homoseksuelle og frykter «jødenazikommunistliberalere». Han er en redneck som ser den amerikanske presidenten som del av en muslimsk konspirasjon. Dette er etter vårt syn et svært interessant utgangspunkt for litterær utforskning.
Vi synes Farsethås er overraskende moraliserende i sin lesning. Blant annet forveksler hun holdningene til hovedpersonen med forfatterens. Jensen tar opp et ubehagelig tema, men han skal vel ikke stilles til ansvar for dette ubehaget i kulturen.
Lesninger av romanen i forlaget og ellers i offentligheten viser at Farsethås’ syn ikke er eneste inngang til teksten. Romanens gåtefullhet, dens uoverskuelighet og tilsynelatende mangel på logikk, forstår vi som en parallell til det konspiratoriske tankesettet som er romanens primære anliggende. I det som kanskje kan betegnes som Farsethås’ forsøk på å være «kontroversiell» og «provokativ», blander hun sammen begreper som kompleksitet med rot, forfatter med forteller, satire med realisme. Vi fremholder at den beste litteraturen er den som ikke lar leseren hvile i en lett forståelig fasit der alt går opp eller lar seg forklare. Om det provoserer, får det stå for Morgenbladets regning og ikke forlagets.
Trygve Åslund
Forlagssjef