ADAM SMITH
«Mennesker er ikke bare rasjonelle aktører. Vi er også moralske vesener som vet når vi undergraver vårt alles beste», sier Gudmund Hernes i Morgenbladet 23. mars («Var Adam Smith sosialdemokrat?»). Gjerne det, men det spolerer grunnlaget for spillteorien «Fangens dilemma» – valget mellom egen vinning på andres bekostning, og litt lavere vinning, men lik for alle. «Moralske vesener» vil da visst automatisk velge det siste og ikke engang tenke på det første? Spill med bare ett utfall bryter sammen, og med dét spillteoriens empiriske grunnlag. En teori kan godt være matematisk holdbar, men likevel uholdbar empirisk, det vil si i vanlig, «moralsk» praksis. Der er det usant at «greed is good».
Min Society and economy fra 2004 framholder spillet konkurs som en gammel institusjon som skal utelukke «Fangens dilemma»-situasjoner. Et uvanlig «spill», for det har en spillmester – bobestyreren. Hensikten er å sikre lik fordeling av tap på alle kreditorer. Forsøk på juks forekommer – egeninteressen bryter gjennom, stundom ustraffet. Men spillets hensikt består, å sikre at vi ikke «undergraver vårt alles felles beste».
Men «Fangens dilemma» har også en spillmester, en «tredje underforstått spiller», som setter opp spillet, fastsetter gevinst og tap for alle utfall, og garanterer riktig «utbetaling» ved spillets slutt. Denne usynlige har egen interesse i utfallene, å sikre rettferdig, eller kanskje maksimal, «straff» for de synlige spillerne, eller bryte deres solidaritet. «Unfair play, game (theory) over».
Per Otnes
Sosiolog