«Fortsatt er det tabu å snakke for mye om forfatteren.»
LITTERATUR
Hva er litteratur? Hvordan bør vi lese den? Dette er litteraturforskningens sentrale spørsmål, og det finnes to hovedmåter å nærme seg dem på.
På den ene side kan man tenke seg at det går an å finne allmenngyldige definisjoner av «litteratur» og «lesning» for så å finpusse disse gjennom en kombinasjon av teoretisk refleksjon og faktiske lesninger av enkeltverk. Noen vil si at det er først da vi kan snakke om litteraturvitenskap, til forskjell fra for eksempel litteraturhistorie og litteraturkritikk.
På den annen side kan man tenke seg at det ikke er mulig å finne frem til slike definisjoner, og at litteratur er mange ulike ting som bør leses på like mange ulike måter. Da kan vi fortsatt ha en litteraturvitenskap, men den vil være blandet godt sammen med både historien og kritikken. Den vitenskapelige holdning vil nå innebære strengt å reflektere over hva som skal kunne gjelde som kunnskap om for eksempel Peer Gynt eller En hanske, men den vil ikke utelukke at slik kunnskap kan komme fra svært mange hold, for eksempel fra Ibsens og Bjørnsons ulike liv eller fra ulike leseres ulike følelser for disse verkene, eller fra verkenes faktiske innflytelse på nordmenns politiske og moralske holdninger.
I min bok Kampen om litteraturen skisserer jeg disse to tenkemåtene som to tradisjoner som kan spores fra 1920-tallet til i dag. På den ene side en essensialistisk tradisjon, som går fra Peter Rokseths avhandling om den franske tragedie via nykritikken og femtitallsmodernismen og frem til for eksempel Atle Kittangs rike litteraturvitenskapelige forfatterskap; på den annen side en pragmatistisk tradisjon, som kort fortalt går fra forskere som Francis Bull og kritikere som Sigurd Hoel via Profil-kretsen på sekstitallet og frem til de som tenker historistisk og pragmatistisk i dag. Fra slutten av sekstitallet får vi i tillegg en slags tredje tradisjon, avantgardismen, der blant annet poststrukturalisme og dekonstruksjon passer inn, iallfall i teorien. Avantgardismen stiller seg i opposisjon til den humanisme essensialismen og pragmatismen har felles.
I sin anmeldelse av boken (Morgenbladet 24. februar) hevder Espen Grønlie at essensialismen etter hvert er blitt borte, og at jeg derfor alt i alt bruker mer energi på å polemisere mot stråmenn enn på å se virkeligheten slik den fortoner seg i 201½012.
Til dette vil jeg tvert imot si at essensialismens avgrensnings- og definisjonsforsøk fremdeles er det vanligste både i forskning og kritikk, selv om dette ikke alltid er så teoretisk artikulert. Fortsatt er det et slags tabu å snakke for mye om forfatteren i verket, selv når verkene skrives av Knausgård, Espedal, Grimsrud, etc. Fortsatt er det vanlig å hevde at kvalitet avgjøres av «objektive» strukturer og vitenskapelige idealer som gjerne forbindes med nykritikken: kompleksitet, ironi, organisk helhet. Fortsatt er man livredd for å si at et litterært verk har en tendens eller en moral i stedet for i hele sitt vesen å være passe uutgrunnelig, sfinx-aktig og ibsensk. I den grad slike synspunkter settes som allmenne sannheter, har vi essensialisme.
Veldig mye poststrukturalistisk litteraturforskning er i praksis rent essensialistisk, for også den opererer med på forhånd gitte synspunkter på hva et verk er og hvordan man ideelt bør lese det. Den essensialistiske tradisjonen er på ingen måte konform og monoton. Rokseth delte mye med nykritikerne, men ikke alt; mellom Rokseth og Kittang er det store forskjeller; en forsker som bekjenner seg til nykritikkens «intensjonale feilgrep», mener ikke det samme som en som foretrekker Roland Barthes’ «forfatterens død». Selv mener jeg at Francis Bull gir et mer enn godt nok teoretisk rammeverk for hvordan vi bør tenke forskning og kritikk, men det betyr ikke at jeg deler alle hans synspunkter eller at jeg ikke har lært mye av alle slags annerledes tenkende, også ulike poststrukturalister.
Grønlie påstår også at jeg som «commonsensisk pragmatist» bruker begreper som «forfatter» og «litteratur» ukritisk, men poenget er altså det er utallige måter å være forfatter på og være litteratur på. Dette må avgjøres empirisk, fra enkelttilfelle til enkelttilfelle, ikke ved å vise til en eller annen generell teori om saken eller om språket eller om erkjennelsen. Kanskje Ibsen skjuler seg mer bak sitt verk i Et dukkehjem og Vildanden enn han gjør i Peer Gynt og Brand. Kanskje han alltid skjulte seg mye mer enn Bjørnson gjorde, som igjen kanskje lot sine verk være åsteder for selverkjennelse, selvrevisjon og selvhevdelse på andre måter enn Wergeland ville.
Dersom det å reflektere over begrepet «forfatter» er det samme som på prinsipielt grunnlag å styrte den levende forfatteren ut i det ytterste litterære mørke, vil jeg motsette meg det og kalle det usunn overteoretisering. For øvrig må man gjerne problematisere «forfatteren» og «selvet» og «subjektet» så mye man vil. I tradisjonen fra Homer og Platon til Beckett og Quine hersker det ingen klam konsensus omkring dette spørsmålet.
Grønlie vil også at litteraturvitenskap skal være språkkritikk, og det har den sannelig også vært i dekonstruksjonens og poststrukturalismens æra. Det må den gjerne fortsette å være, men etter mitt syn ikke bare. Selv forskere og kritikere leser litteratur for å leve seg inn i fremmede verdener, for å identifisere seg med romanpersoner, for å dyrke noen av dem, for å avsky andre, for å lære å tolke sin verden ved hjelp av skikkelser som Uriah Heep, Mr. Micawber eller Amy Dorrit, for å oppsøke den spesielle følelsen som signaliserer litterær kvalitet, for å bli gradvis mer kjent med personene som faktisk skrev bøker av typen David Copperfield og Little Dorrit.
Fordelen med en løs og inkluderende litteraturteori av Francis Bulls type er at den kan la slike aktiviteter forenes med språkkritikk eller ideologikritikk. Ulempen med for eksempel dekonstruksjon som teori er at den kan få disse aktivitetene til om ikke å opphøre så iallfall å bli stemplet som før- eller ikke-vitenskaplige. Essensialisten Daniel Haakonsen klaget i sin tid over Bull-skolen at denne oppfattet grensen mellom diktning og virkelighet som så «flytende og utvisket». Dét er riktig, men det skyldes ikke mangel på teoretisk refleksjon over hvorfor man gjør som man gjør når man utfører litteraturvitenskapelige handlinger.
Kampen om litteraturen forsøker slik å gi et bidrag til en litterær kultur der det vil være minst like mye å lære av Francis Bull som av den siste postkolonialist. Dersom Bull helt skulle begynne å fortrenge postkolonialisten, ville jeg ha blitt alvorlig bekymret, men jeg tror dette eventuelt ligger en del år frem i tid.
Erik Bjerck Hagen
Professor i litteraturvitenskap