Bare diagnosen «kverulant paranoia» mangler.
Kunnskapspolitikk
Jeg må innrømme: Jeg har undervurdert Morgenbladet. I lang tid orket jeg ikke å lese bladet, fordi det symboliserte alt som var galt med det «intellektuelle» Norge: politisk korrekt, kjedelig, vitenskapsfiendtlig, snobbete. Siste gang jeg så i det, var det fordi jeg hørte de hadde begynt med en spalte kalt «Forskningsfronten». Jeg slo opp for å se om de faktisk hadde begynt å ta kunnskap på alvor – bare for å finne en forsvarstale for Fox News.
Så det var med bange anelser jeg begynte å lese avisens omtale av Sokrates og sjøpungen her om dagen (av Steen Nepper Larsen). Boken er jo dels en kritikk av kunnskapstilstanden hos norske akademikere og pressefolk, og ville nok neppe slå an i MB. Og jeg fikk rett. Men måtte samtidig motvillig innrømme at omtalen var et retorisk mesterstykke.
Først fikk jeg fordommene bekreftet: For å vise hvilken udannet bok dette er, starter Larsen med å si at den har et «fryktelig stygt, mangefarget omslag». Deretter forteller han hvor udannet forfatteren er: en som kaster seg «så å si daglig ut i polemikker med nær sagt hvem som helst og om hva som helst». Bare diagnosen «kverulant paranoia» mangler. Jeg klarer heller ikke å holde hodet kaldt, som de dannede gjør, og har masse «edder og galle»: «Fra sidelinjen er det merkelig at Vassnes er så opphisset, indignert og moraliserende». Joda, greit nok at jordkloden og demokratiet er truet, men er det nødvendig å hisse seg opp for det?
Verst er min «ukritiske» hyllest til naturvitenskapen: «Han er utilslørt sympatisk til ethvert tilløp til naturalisering av mennesket.» Men når jeg leser, ser jeg at skribentens kunnskaper om vitenskap kanskje ikke er helt på høyden. Kognitiv psykologi er blitt «naturvitenskap», og han snakker om en «sosiologisering av det biologiske», som bare postmodernister uten kjennskap til biologi har observert. Larsen mener at hjernen «handler ikke på egen hånd» (han har visst aldri drømt).
Han tar for gitt at alle ulike vitenskapsgrener har noe verdifullt å tilby. På samme måte som astrologien, frenologien og alkymien engang hadde det? Samtidig mener han at kritisk filosofi har «faktisk muligheten til å trekke teppet bort under mektige vitenskaper og felle dem.» Pass på, Cern, snart kommer det en filosof og river dere ned! Og flyene vi trodde vi fløy, viser seg kanskje å være illusjoner? Bra at Adorno holdt kjeft om dette. Larsens historiekunnskaper er også tvilsomme: Han mener både stalinistene og nazistene hadde gode kunnskaper om mennesket.
Kritikken retter seg i hovedsak mot stråmenn, og dels motstridende sådanne: Morgenbladet-leserne gis inntrykk av at jeg mener det bare skal være opp til nevrovitenskapen og genetikken å si «sannheten» om Anders Behring Breivik, noe jeg aldri har skrevet. Han påstår jeg «opererer med en uforsonlig konflikt og absolutt motsetning mellom språk og kunnskap», samtidig som han skriver jeg «tar til orde for entydige begrepsdefinisjoner»! Først beskylder han meg for å glemme at hjernen er en del av kroppen, før han siterer meg på at kunnskap er noe som erverves kroppslig.
Det handler lite om bokens problemstillinger: hvordan kunnskapskrisen truer grunnlaget for det norske samfunnet: infrastruktur som ikke fungerer, hvordan mange går ut av skolen som funksjonelle analfabeter, akademikere som ikke vet de mest grunnleggende ting om mennesket eller verden, hvordan demokratiet trues når kunnskapsgrunnlaget for viktige valg ikke er der, og så videre.
I stedet blir jeg belært om hvor mye bedre boken hadde blitt om jeg hadde visst at «ideene om dannelse (Bildung)» ikke er «avvisende til vitenskapene eller opplysningsprosjektet, verken hos von Humboldt, Immanuel Kant, Paul Ricoeur eller Thomas Ziehe». For nå handler artikkelen ikke lenger om boken, men om en debatt i Klassekampen om dannelse. Jeg er visst også uvitende om hva «den danske forfatter Meir Aron, tyskeren Theodor W. Adorno et moi» skriver. For ikke å snakke om Kant, som ser «dannelsen som en integrert del av naturens teleologiske (selv)perfeksjoneringsprosess, som har mennesker som medium».
Ikke så rart at han tror jeg «hopper over det faktum at filosofisk, human- og sosialvitenskapelig tenkning for lengst har erkjent at kunnskap, dannelse og innsikt ikke er det samme som innsamling av data», og viser til Hegel og Marx. Dette er faktisk en viktig del av boken, som jeg har bygget rundt Sokrates' advarsel mot skriften, fordi han mente denne ville gi kun en illusjon av kunnskap.
Men jeg skjønner hvorfor dette har unnsluppet hans blikk: For å gjelde som «filosofi» må det drysses navn og fremmedord. Ellers er det jo ikke lett for den lærde leser å oppdage at det fins flere kapitler om vitenskapsteori og epistemologi i boken, der jeg forklarer hva «kunnskap» er, og om hvorfor den empiriske vitenskapen representerer en mer robust kunnskap enn ren filosofi og «alternative» kunnskapsretninger. Robust nok til at vi tør å legge våre liv i dens hender, hermeneutikken til tross, samtidig som vi vet at vi aldri vil nå en 100 prosent sikker kunnskap.
Jeg er i ferd med å legge artikkelen fra meg, og tenker den er et perfekt eksempel på det jeg skriver i Sokrates og sjøpungen, om hva som er galt med norske akademikere. Jeg tenker Sokrates ville sagt at de «tenker som papyrusruller», og er proppfulle av noe som ligner kunnskap, et sort hull kamuflert av fremmedord og tyske og franske navn. Og jeg lurer på hvor lenge disse «dannelsens voktere» skal klare å holde Norge utenfor den kunnskapsrevolusjonen som foregår rett utenfor grensene våre, med sine mantraer mot den forferdelige naturvitenskapen, og stenge for debatter om de virkelige utfordringene i vår tid.
Det er da jeg oppdager det. Det geniale retoriske knepet. Det er jo ikke en norsk akademiker som har skrevet artikkelen – men en danske! Hele mitt poeng om nordmenn og sjøpungen er ødelagt, danskene er ikke bedre enn oss! Jeg erkjenner nederlaget. Dannelsens riddere tar siste stikk.
Bjørn Vassnes
Vitenskapsjournalist,
forfatter av Sokrates og sjøpungen