Høyblokka
Arkitekt Erling Viksjø er en av de betydelige norske arkitekter fra forrige århundre. Ikke bare nasjonalt sett, men hans arkitektur hevder seg også i internasjonal sammenheng. Så regjeringsbygget er ikke et symbolsk monument for en sneversynt arbeiderpartipolitikk slik det er blitt hevdet, nå sist av Jan Carlsen i Morgenbladet 3. februar. Han mener at bygningen er et eksempel på «vulgærfunksjonalismen» på lik linje med høyblokkene på blant annet Ammerud.
Det er forstemmende og uprofesjonelt at en fagmann setter likhetstegn mellom kvalitetsarkitektur og det helt banale. Regjeringsbygget og Ammerudblokkene er uttrykk for to forskjellige verdener. Det eneste de har til felles er at de er høye, og det er jo i seg selv en vederstyggelighet i Norge, som nok fortsatt er preget av bondekulturen i en slik sammenheng. Carlsen legger seg på nivå med statsråd Rigmor Aasrud som i beste arbeiderpartiånd hevder at «en blokk er en blokk».
Viksjøs bygning er karakterfull, velproposjonert og veldetaljert. Ikke minst er hans spesielle og myke behandling av betongen, «naturbetong» som han kalte den, av historisk betydning. Dette er et stykke arkitektur som står positivt og samlende i det ellers høyst uklare bygningsmiljøet.
At den lave Y-blokken derimot ikke fungerer like bra i byplanen, er de fleste enige om. Den er presset inn på en trang tomt og har et negativt byrom under seg.
Jeg forstår det slik at Riksantikvaren ønsker å frede høyblokken. Det er positivt, fordi det gjelder en bygning som er av den beste arkitektur fra sin samtid og som har betydning i dag. Men da bør man ikke binde fredningen for sterkt; bygningen må tåle en rehabilitering for å gjøre den samtidsfunksjonell med hensyn til bruk og konstruksjon. Viksjøs arkitektsønn, som har påbygget blokken, viser her en fin tilpasning som kan danne forbilde.
Jan Carlsen hevder det er synd at en arkitekt som Sverre Fehn ikke ble brukt i større grad på denne tid, i stedet for som han skriver, å benytte «konforme fagfolk som Viksjø». Man kan bare slutte seg til hans syn på Fehn, men at Carlsen kaller Viksjø «konform», viser at han gjennom sitt fravær som utøvende arkitekt synes å ha beveget seg inn i en ubegripelig teoretisk verden.
Jeg har gjennom tiden hatt mange samtaler med Fehn om arkitektur. I denne forbindelse husker jeg spesielt at vi kom inn på Viksjø, en arkitekt han hadde stor respekt for. Jeg husker godt at han karakteriserte Viksjøs Elkembygg (nå NHO) som en av de beste av moderne bygninger i Oslo. Carlsen bør se nærmere på Viksjøs arkitektur, for den fortjener en større anerkjennelse enn den har fått i det fordomsfulle Norge. Jeg minner om at Fehn, da han deltok i Karl Johan-konkurransen, leverte et forslag med høyhus. Så han var ikke redd for upopulære løsninger.
«Kom ikke her og ta populistiske begrep som stygt og pent i din munn», skriver Carlsen. Jeg er helt enig i et slikt utsagn, for nå er det nødvendig å ta diskusjonen om hva som er dårlig og hva som er god og viktig arkitektur.
Bengt Espen Knutsen
Professor siv.ark mnal