Debatt

Kan vi snakke mer nyansert om døden?

Debattinnlegg:
Lisbeth Thoresen
Førsteamanuensis,
Høgskolen i Vestfold

DEN SISTE TIDEN

I sin kronikk i Morgenbladet 20. januar med overskriften «De døendes ensomhet» beskriver Bettina og Stein Husebø hvordan døden bør komme til oss alle: Det beste er forberedelse, tid til ettertanke, omsorg og kjærlighet, gode åpne samtaler og farvel. Det er vanskelig å være uenig i en slik samling av gode verdier, og likevel vil jeg spørre: Kan vi nyansere bildet og forestillingen om hva som er verdig og godt for den enkelte av oss når vi skal dø?
    Kan vi også snakke om dette på måter som gjør at den som lever alene, slik mange av oss gjør, eller den som foretrekker ensomheten, også får lov til det? Kan vi akseptere at det også finnes døende mennesker som ikke vil snakke så mye, kan vi akseptere at noen aldri tar farvel, eller aldri lar seg forsone, men kjemper innbitt mot døden til siste åndedrag? Min erfaring fra et feltarbeid på et hospice var at pasientene tilbragte svært mye av tiden de var innlagt på egen hånd. Pårørende og ansatte kom og gikk, men de fleste av døgnets timer tilbrakte pasienten i eget selskap. Det var lagt til rette for hyggelig samvær rundt måltider og ellers, og noen få pasienter spiste sammen med andre, men de aller fleste oppholdt seg døgnet rundt inne på eget rom.
    Det er nærliggende å si at dette er kritikkverdig, og at ansatte, pårørende eller samfunnet har sviktet. Men man kan også spørre om noen av disse pasientene faktisk foretrakk å være alene? Mange levde alene før innleggelse, mange hadde lite sosialt nettverk. På denne hospiceavdelingen ble det ikke tilkalt fastvakter når pasienten lå for døden. De ansatte gikk hyppig inn og så til pasienten, men var ikke alltid til stede når døden inntraff. Hvordan kan vi snakke om disse pasientenes død uten å fremstille den som nærmest mislykket eller uverdige?
    Døden kommer uavhengig av hvordan vi tenker om den. Men de til dels svært normative beskrivelsene av hvordan døden bør komme, kan legge stein til byrden for den som vet at han eller hun kommer til å dø under andre omstendigheter enn for eksempel Lars, som Bettina og Stein Husebø forteller om i sin kronikk. Lars beskrives som en 73-årig solstråle, både han og de pårørende var innforstått med at Lars kom til å dø innen kort tid. Det fortelles om samtaler med legen og med familien. Lars døde fredelig, omgitt av sine nærmeste. Det hevdes at verken Lars eller de pårørende var ensomme den siste tiden. Det er en nydelig historie, og det er fint at den fortelles. Men den må ikke bli enerådende som referanse eller norm for den gode død. Det kan den lett bli når den fortelles av to av våre mest markante fagpersoner på dette området.
    Døden vil fortsatt komme på ulike måter til ulike mennesker. Noen ganger blir den en god og fredfull erfaring for de som står rundt. Andre ganger blir familie og venner vitne til kamp og smerter. For den som dør alene vil jeg ikke uttale meg. Hva den døende selv og de nærmeste opplever som meningsfullt eller meningsløst vil være ulikt. Men de ulike erfaringene er alle sammen gyldige – og kan faktisk være gode – selv om de ikke ligner på fortellingen om Lars.

Mer fra Debatt