Debatt

Hvorfor er humaniora i krise?

Biologiens tidsalder

Dessverre tyder mye på at hjernevaskdebatten har utvidet kløften mellom de to kulturer. Humaniora har, lett fornærmet, trukket seg tilbake i sitt åndelige muslingskall, og er omtrent like blind som før for det biologiske grunnlaget i menneskelig adferd og kultur. Humanister og samfunnsvitere overser stadig at mennesket og dets kultur er et resultat av en naturlig utvikling som startet med primitive encellede organismer. Eller tror de på et overnaturlig forsyn som styrer utviklingen? Naturvitere rister igjen på hodet over humanisters manglende sans for presis kunnskap og stringent vitenskapelig resonnement.

Poenget er ikke at biologien kan løse «livets gåte», men at humanvitenskapene også er avhengig av annen vitenskap. Det er riktig nok at biologien på egen hånd «aldri vil komme lenger enn til porten når det gjelder å svare på spørsmål om den menneskelige erfaring av å være i verden» (Marit K. Slotnæs i kommentaren «Tilbake til kulturen!» i Morgenbladet 20. januar). Det som er lett å glemme, er at heller ikke humanvitenskapene kommer stort lenger om de lukker øynene for biologiens innsikter.

Les også: Tilbake til kulturen!

Eugenikk og rase er aktuelle og brennbare politiske spørsmål hvor biologi er viktig og historien spiller stor rolle for dagens holdninger og standpunkter. Det er også et område med mange seiglivede fordommer om fortiden. Slotnæs’ kommentarartikkel er illustrerende. Hun fremstiller biologien som drivkrafen i mellomkrigstidens rasehygieniske bevegelse:

«Biologiske forklaringer av alle slag er den jorden rasismen og sosialhygienen spirer og gror i. Hvem skal gjenkjenne talemåter og begrunnelsestyper fra 1920- og -30-tallet, hvis ingen lenger leser det som ble skrevet og sagt i perioden?»

Slotnæs overser at da rasehygienen i forrige århundre var på det mest populære, så var humanister blant de mest entusiatiske. Rasehygienens norske profet, Jon Alfred Mjøen, fant sine ivrigste forsvarere og tilhengere blant humanister, samfunnsvitere og jurister. Hans kritikere var først og fremst naturvitere. De pekte på at Mjøens «norske program» for rasehygiene var fullstendig urealistisk i sin mangel på biologisk innsikt, og dessuten ganske reaksjonært i sine sannsynlige sosialpolitiske virkninger.

Visst trenger humaniora forsvar mot lavpannet scientisme. Det finnes mye av den, også nå for tiden, blant annet innenfor journalistisk popularisering av biologiens nyere oppdagelser. Men det er også stort behov for kritisk selvbesinnelse. Ikke minst trenger humanistene å se nærmere på holdbarheten av sine egne forestillinger om hvilken kulturell og politisk rolle biologi og annen naturvitenskap har spilt i fortiden. Det gir bedre forståelse av hvilken rolle biologien spiller i dag og kan spille i fremtiden.

Nils Roll-Hansen
Professor emeritus, IFIKK, UiO

Mer fra Debatt