Papirløse
Statssekretær Pål Lønseth anklager i Morgenbladet 17. februar papirløskampanjen for å «forskyve» argumentasjonen. Som han sier: «Først kan vi ikke tvangsreturnere til land som Etiopia og Eritrea, og derfor må folk få arbeidstillatelse. Når vi så etablerer muligheten for tvangsretur, blir også det galt. Argumentene flyttes da til at det er feil å inngå en avtale, fordi det ene og det andre landet er et diktatur.»
Det virker som at Lønseth knapt forstår det problematiske i at Norge har inngått en avtale med et av vår samtids mest brutale diktaturer, og forhandler med et annet. Antirasistisk Senter kan ikke snakke på vegne av papirløskampanjen. For egen del har vi imidlertid aldri ment at alle papirløse bør få opphold, være seg etiopiere eller andre, kun de som har levd papirløst i Norge i en årrekke, ofte i stor elendighet. Vi har heller aldri ment at ingen etiopiere kan returnere trygt til Etiopia. Men vi har samtidig forbeholdt oss retten til å mene følgende to ting:
For det første at det er uverdig at mennesker lever tilnærmet rettighetsløst iblant oss i en årrekke, med den konsekvens at noen av dem går til grunne. Vi godtar ikke regjeringens syn at dette bare er den enkeltes ansvar. Vårt syn er at vi faktisk har et visst samfunnsmessig, solidarisk ansvar for hverandre. Et samfunn som går forbi de dårligst stilte, har mistet et viktig ankerfeste.
For det andre mener vi at den løsningen regjeringen har valgt på dette problemet heller ikke er særlig god, nemlig å betale et diktatur for å få til en returavtale. Hva vi mener, er noe så enkelt som at den norske regjeringen faktisk må velge blant løsninger som har et håp om å kunne oppfattes som etisk forsvarlige. Man har lenge hatt etiske retningslinjer for næringslivet. Vi trenger desperat noen etiske retningslinjer for asylpolitikken også. Det burde utelukke avtaler med noen av verdens verste diktaturer.
Lønseths forsøk på å fremstille det som at argumentasjonen vår er glidende og opportunistisk, fremstår mest som en taktikk for å unngå å snakke om hva dette egentlig handler om, nemlig at Norge har inngått en avtale med et illegitimt og brutalt regime som skiller seg lite fra det libyske regimet som vi nylig var med på å bombe fra makten. Mer enn det: Når Norge som eneste land har fått til en avtale med Etiopia, er det nærliggende å mistenke at det er fordi Norge er villig til å legge penger på bordet. For hver etiopier som returnerer frivillig, skal den etiopiske regjeringen nemlig få 30 000 kroner til «reintegreringsstøtte». Det er mye penger for et av verdens aller fattigste land. At dette har smurt det etiopiske diktaturets velvillighet, er nokså nærliggende å anta.
Etiopias velvillighet har utvilsomt blitt ytterligere styrket av at den beryktede etiopiske sikkerhetstjenesten, som er skyld i omfattende menneskerettsbrudd, har fått en rolle i selve returarbeidet. Det er lett å forstå at Lønseth helst vil snakke om alt annet.
Rune Berglund Steen
Kommunikasjonsansvarlig,
Antirasistisk Senter