Det å skape store ting er redusert til profittbegjær, til en form for grådighet.
Økonomi
Gudmund Hernes hadde i Morgenbladet 20. januar et betimelig oppgjør med en påstand fra tenketanken Civitas Mathilde Fasting og Eirik Løkke: at 'Kapitalisme er humanisme'. Deres økonomiske forståelse synes å bygge på en karikatur av Adam Smith, en fortelling der mennesket er det dyret som lærte å «bytte ett gode mot et annet gode» som de skriver. Deres kronikk i Aftenposten fikk også meg til å reagere.
Humanismen og kapitalismen oppstod i renessansens Italia, men hvordan? I tillegg til bytteinstinktet nevner kronikkforfatterne følgende humanistiske dyder som de mener danner grunnlaget for kapitalismen: mot, rettferdighet, klokskap, tro, håp og kjærlighet, der grådighet ikke er det sentrale. Man kan spørre seg hvor kapitalismens dynamikk kommer inn i bildet. Denne beskrivelsen passer like godt på en steinaldermann som har lært tuskhandel og er blitt medlem av speiderbevegelsen som på renessansen.
Siden jeg for 41 år siden som ung økonomistudent kom til Firenze, har jeg forsøkt å forstå renessansen som økonomisk system. Etter mange år er konklusjonen at noen få grunnleggende trekk skiller renessansen fra andre samfunnsformer, men at disse ikke lenger fanges inn av økonomifaget. Tradisjonelle samfunn var og er, til tross for dyder som hardt arbeid og også investeringer – i motsetning til renessansen – preget av status quo. I renessansens Italia oppstod dynamikken da filosofer fra Bysants hadde med seg en ny og radikal tolkning av Bibelen: Hvis mennesket er skapt i Guds bilde, må vi etterligne Vår herre. Siden det mest typiske ved Ham var skaperkraften og, må vi anta, skapergleden, har mennesket også en plikt til å skape noe nytt. Mennesket er forpliktet til å innovere, og til å skape noe stort!
Magna facere – det å skape noe stort – var det magnifisienser støttet, enten det var i kunst (luksus), krig eller næringsliv. Det er ingen grunn til å tro at Leonardo var mindre stolt av sine krigsmaskiner enn av sin Mona Lisa. Mens andre folkeslags produsenter holdt opp med å utvide sin virksomhet når de kunne brødfø familien, fortsatte renessansekapitalistene å skape stadig større ting. Dette foregikk innenfor et økonomisk system der det var sikret at ingen særinteresser fikk for mye politisk makt. Firenzes regjering – la signoría – hadde ni medlemmer fra ulike yrkesgrupper, kun én representerte finanssektoren. For at ikke rike jordeiere skulle få for mye makt, var de vanligvis utelukket fra regjeringen. Bynæringene – håndverk, industri og handel – dominerte.
Da den tysk-romerske keiser spurte Firenzes borgemester Brunetto Latini (ca. 1220–1294) hvorfor byen var så rik, svarte Latini at det var et produkt av il bene commune, en synergieffekt skapt av fellesskapet. Renessansebyene skilte også mellom penger som var tjent på å skape noe, og penger som ble tjent gjennom prisoppgang på ting som allerede var produsert. Det siste ble ansett som spekulasjon og skulle forhindres. For eksempel var det forbudt å frakte matvarer ut av byen, for å hindre spekulasjon i stigende priser.
Elementene som er nevnt ovenfor er alle forsvunnet fra dagens økonomiforståelse. Innovasjon er et perifert begrep i dagens økonomiske teori, der hersker det banale syn at det er kapitalen i seg selv (investeringer) som skaper verdi. Det å skape store ting er redusert til profittbegjær, til en form for grådighet. Samfunnet – il bene commune – er forsvunnet som analytisk enhet, et faktum som ble berømt da fru Thatcher uttalte en av økonomifagets forutsetninger: 'There is no such thing as society'.
Antagelsen om «perfekt konkurranse» gav økonomene et påskudd til å abdisere fra å studere makt. Fordi faget sluttet å skille realøkonomien fra finansøkonomien, får sistnevnte nå dominere: i stedet for at hovedtyngden av inntektene ligger i produksjon av varer og tjenester, stammer nå en stadig større del av den totale inntekten fra å spekulasjon i prisendringer på ting som allerede er produsert.
Økonomifaget har også mistet de to viktigste elementene fra opplysningstiden, perioden etter renessansen. 1700-tallets viktigste økonomiske debatt var egeninteressens plass. Konklusjonen i debatten kom før Adam Smith. Milaneseren Pietro Verri skrev i 1771: «Enkeltindividets private interesser er – så lenge de er i fellesskapets interesse – alltid den beste garantist for offentlig lykke.» Den innskutte bisetningen er nå vekk. Fordi fellesskapet er borte som analytisk kategori, har vi i dag et økonomifag som ikke bryr seg om at det nå tjenes enorme summer på at fellesskapets interesser – som for eksempel lønnsnivået i Europa – ødelegges permanent.
Opplysningstidens andre store bidrag var det å opprette taksonomier, eller klassifikasjonssystemer, slik Linné gjorde. Opplysningstidens økonomer skilte derfor mellom «gode» og «dårlige» eksportaktiviteter. Å importere råvarer og eksportere industrivarer var oppskriften på nasjonenes velstand. Handelsteorien bygger nå på bytte av kvalitativt like arbeidstimer, og fanger derfor ikke opp at økonomiske aktiviteter har ulikt potensial til å skape velstand.
Det lå en foruroligende symbolikk i at USAs siste romferges siste landing i sommer falt sammen med Wall Streets endelige grep om amerikansk politikk. Kennedys motstand mot Wall Streets makt og hans magna facere – 'vi skal ikke til månen fordi det er lett, men fordi det er vanskelig' – er historie. Renessansens maktbalanse er også brutt, i USA var den før mellom 'big business, big labor og big goverment'. Dagens kortsiktige oppskrift med å kutte lønninger vil sende Vesten inn i en nedadgående spiral med fallende forbruk, og dermed nødvendigvis fallende produksjon og investeringer.
Kishore Mahbubabni, dekan ved et av universitetene i Singapore, hevder – etter mitt syn med rette – at Vestens makt nå står for fall fordi Asia skaper det han kaller sin renessanse, basert på gamle europeiske prinsipper. «Vesten må igjen lære seg vestlig visdom fra Asia, fordi de har glemt den selv», sier han. Fordi vi til de grader har glemt hva renessansen stod for, kan vestlig kapitalisme degenerere til mye fattigdom og en lite human anti-renessanse. Slaveri var lenge en viktig del av kapitalismen, om ikke av humanismen.
Erik S. Reinert
Seniorrådgiver, Res Publica