Annonse
04:00 - 28. januar 2011

Vaselin på linsen

Annonse

Nedkvitne

Saken mellom den avskjedigede historieprofessor Arnved Nedkvitne (AN) og Universitetet i Oslo (UiO) er nettopp ankebehandlet i Borgarting lagmannsrett: UiO mener AN brøt tjenesteplikter ved spredning av personfokusert e-post og uteblivelser fra møter. Det er en grense for hva et universitetsmiljø må tåle av respektløse ytringer og annen ordrenekt. AN hevder at uansett form ytret e-postene fagkritikk, blant annet mot det «klikkvesen» også vitnene mener styrte historieinstituttet.

AN ville ikke stille til møter, særlig ikke etter å ha blitt «ført bak lyset» av en psykolog han åpnet seg for under en arbeidsmiljøundersøkelse AN lenge hadde etterspurt. Psykologen viste seg etterpå å være engasjert av ledelsen for å utrede «tilfellet Nedkvitne». AN har skadet miljøet. Men bare han? En rekke vitner mener instituttet uansett «lå i ruiner».

Et sentralt spørsmål i saken er hvilken betydning det har for avskjedens gyldighet om UiO ikke foretok den vurdering som skal foretas ved inngrep begrunnet i ytringer: Var det kun avskjed som kunne avhjelpe det arbeidsmiljøproblem AN representerte, og var avskjed forholdsmessig de øvrige omstendigheter tatt i betraktning?

Håkon Gundersens (HG) slentrende skråblikk kan være vellykkede. Hans «dekning» av Nedkvitne-saken i Morgenbladet 21. januar, som selvsagt ikke gjør noe forsøk på analyse, men også gir et tilsmusset bilde av saksforholdet, er ikke det. Innsiktsløshet er OK; fraværet av et minstemål av seriøsitet verre. Morgenbladets mangel på juridisk kompetanse har ingen heldig løsning i HGs vilkårlige fragmenter.

Uansett vurdering av saken – dens utfall berører begge parter sterkt: Offentlig vask av særs skittent tøy og eksponering av ufrihet og ukultur er elendig jubileums-PR for et bedriftifiserende akademia, som har stadig mindre frihet og egenart å skilte med i konkurransen om de beste hodene. Enda verre er dette for AN; han er én mot de mange, hensatt til den personlige tragedie ikke lenger å kunne leve det eneste livet han kjenner, som intenst engasjert fagmann.

HG plages ikke av dette. Han sjeneres isteden over sakens ubalanse: De «traurige regler» om arbeidsmiljø mot ytringsfrihetens «høye himmel». Som UiO synes HG at det er vanskelig å se sakens prinsipielle karakter. Det er mulig de som sysler med ytringsfrihet ser syner. Men som professor Jan Fridthjof Bernt sa i sitt vitnemål (den dagen ANs vitner forklarte seg; en av de dagene HG ikke slang innom retten): «Å si at dette ikke er en prinsippsak er i seg selv et prinsipielt standpunkt.»

«Jeg savner noen som snakker om nødvendigheten av traurige ting som administrasjon med like stor tyngde som [Rune] Slagstad snakker om ytringsfrihet», sier HG. Denne noen finnes. Denne noen utgjør den kompakte majoritet: Tre fjerdedeler av instituttet som samlet seg mot AN; noen har avskjediget ham nettopp av denne grunn; noen har endog forfattet en tingrettsdom der omgangen med ytringsfriheten er omtrent like presis som HGs journalistikk.

Men denne malplasserte ytringsfriheten: «Fortjener Nedkvitne-saken å ses i et slikt stort perspektiv?» Feilsynet tilskrives ANs advokat Vidar Strømme i advokatfirmaet Schjødt. HG kan, omtenksomt nok under dårlig dekke av en Nedkvitne-parodi, avsløre at Strømme bør ugleses. I likhet med en feilreferert Rune Slagstad kan Schjødt nemlig forbindes med meg. Offentligheten om mine forbindelser er henholdsvis fem og ti år gammel.

Uansett hvor lite treffende det er, oppleves det kanskje forstemmende for en fast ansatt journalist at ytringsfriheten står altfor sterkt, at mitt «kostebinderi» står bak denne suspekte bestyrkning og at det offentlige gjennomslag vi har i for stor grad fortrenger betydningsfullt slarv om andre traurigheter. «Norsk offentlighet er full av folk som har kjent hverandre lenge. Hva har det med saken å gjøre?»

Mulig HG ikke hadde lest Marit K. Slotnæs’ hjertesukk i Morgenbladet 21. januar, da han sprakk nyheten om ytringsfrihetslosjen. Bør HG og jeg de neste ukene gis en spalte til å se hvor platt vi kan intimisere hverandres offentlighetssøkende kostebinderier? Vi får tro det ville være under Morgenbladets verdighet. Skjønt, hvem vet.

Anine Kierulf

«Ytringsfrihetsstipendiat», kosteforbundet med advokatfirmaet Schjødt (2001), Rune Slagstad (2006) og Institutt for offentlig rett, UiO (2009)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.