Politikk
For enkelte kommentatorer i norsk presse er det helt uforståelig at vanlige folk stemmer borgerlig. Når de borgerlige partiene går frem på meningsmålingene, analyseres det gjerne etter to hovedlinjer: Rødgrønn regjeringsslitasje eller at Høyre har lagt om sin retorikk. Når folk stemmer Frp, skyldes det populisme og partiets overdrevne løfter.
Denne analysen ble servert igjen på lederplass i Morgenbladet 8. juni. Tolkningen av høyrebølgen er ikke direkte usann, men det er heller ingen fullgod tolkning. Den stiller ikke det helt grunnleggende spørsmålet: Hva er det med borgerlig politikk som velgere faktisk kan være enig i?
En naturlig konsekvens av et demokratisk sinnelag burde være forståelse for at folk kan tenke og mene annerledes enn en selv om politikk. Norske kommentatorer viser litt for ofte en mangel på forståelse for at velgere er ulike og kan ha forskjellige - og samtidig selvstendige - tanker om politikk.
Morgenbladets lederartikkel ramser videre opp forskjellige tiltak som partiet Høyre har vært i mot. Jeg er enig i at Høyre ikke trenger å være stolte av at de var mot stemmerett for kvinner (1913). Men er motstanden mot åtte timers arbeidsdag (1919), alderstrygd (1936), arbeidsløshetstrygd (1959) eller uføretrygd (1961) nødvendigvis noe å skamme seg over? Premisset synes å være at det finnes ubegrenset med penger til offentlig velferd - ikke bare i vår samtid, men også historisk. Kan motstanden mot disse vedtakene skyldes borgerlige tanker om at velferden må være økonomisk bærekraftig? En slik analyse synes like fjern for Morgenbladet som for Frp på sitt verste. Eller kanskje skyldes motstanden uenighet om hvordan ordningene best kan gjennomføres, fremfor prinsipiell motstand mot ordningene som sådan? Det er elementært at velferdsordninger ikke er noe politikere bare kan vedta. Den må også være samfunnsøkonomisk bærekraftig.
Jeg tror at den nye Høyrebølgen har mange årsaker. En av dem er at liberale og konservative ideer om samfunnet faktisk appellerer til vanlige folk. Jeg tror ikke sosialdemokratiet lykkes når fellesskapet defineres som nærmest ensbetydende med offentlig sektor. Man trenger ikke være filosof eller forsker på sivilsamfunnet for å skjønne at det som betyr noe for vanlige folk er fellesskapet i foreninger, lokalmiljø og ikke minst familien.
Det kan tenkes at kvinnelige arbeidstakere på gulvet i helsevesenet ser at det er turnusreglene som fører til ufrivillige deltid - ikke patriarkalske strukturer eller andre forklaringer fra feministisk teori. Det kan tenkes at mennesker som står i arbeid og gjør sin plikt synes velferdsstaten har sine begrensninger. Når venstreintellektuelle eller fagforeningsledere kaller beskjedne forslag om innstramninger i velferden for en rasering av velferden eller en mistenkeliggjøring av vanlige arbeidsfolk, kjenner ikke nødvendigvis folk seg igjen - i alle fall ikke de som faktisk står i arbeid. De som står i arbeid har jo først og fremst sin hovedinntekt fra nettopp arbeidet - ikke en eller annen velferdsordning. Det kan tenkes at mennesker med femdagersuke, åttetimers arbeidsdag og fem ukers ferie slett ikke synes at arbeidslivet er «brutalisert», men at de savner en politikk som gir sterkere insentiver til arbeid. Det kan tenkes at de savner et arbeiderparti som konsentrerer seg om velferden til dem i arbeid i stedet for dem som er utenfor. Jeg tror de aller fleste velgere ønsker å bevare velferdsstaten, og det kan nettopp derfor tenkes at velgere er opptatt av og anerkjenner det konservative: forandre for å bevare.
Lars Gauden-Kolbeinstveit
Rådgiver og filosof i Civita.