Annonse
04:00 - 01. juli 2011

Tvang kan hindre hjelp

Lukket psykiatrisk avdeling. Sykehuset vil være anonymt.
Annonse

Tvang i psykiatrien

I en kommentar 24. juni informerer Marit K. Slotnæs Morgenbladets lesere om at de som mener menneskerettigheter må gjelde like mye for mennesker med psykiske lidelser som for andre, lider av berøringsangst. Derfor en liten realitetsorientering her nede fra grasrota.

I et nettmøte hos TV 2 i fjor fortalte rådgiver i Rådet for psykisk helse, og psykolog, Olav Nyttingnes at noen lar være å oppsøke lege eller helsepersonell fordi de er redde for å utsettes for mer tvang etterpå. Andre tør ikke fortelle åpent om hvordan de har det til sine hjelpere fordi de er redde for at det skal utløse tvang. De hemmeligholder derfor selvmordstanker.

Denne innsender har ikke vært utsatt for tvang, men det aldri hvilende tvangsspøkelset i helsevesenet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. En gang var det også nære på for meg, men flaks, altså en tilfeldighet, gjorde at jeg slapp med skrekken.

Mens jeg var barn og tenåring, opplevde jeg gjentatte overgrep. Et problem med å være kronisk traumatisert, slik jeg fortsatt er som voksen, er en alltid tilstedeværende risiko for å oppleve retraumatisering, som kan utløses av nye krenkelser eller hendelser med en forbindelse til de tidligere traumene. Jeg mistenker mange helsearbeidere for ikke å ha den minste anelse om hvilken ødeleggelseskraft som kan ligge i en retraumatisering. Min egen erfaring er at mens én retraumatisering så å si kan gå over etter noen uker, kan en annen vare ved med nesten full styrke i ti år. Derfor kan jeg ikke ta sjansen på å søke hjelp når jeg er som mest deprimert, selv om det er da jeg trenger hjelp aller mest.

Jeg blogger om psykisk helse, og kommer dermed i kontakt med mange med egenerfaring med tvang og/eller som er kritiske til tvang. Mange har opplevd traumer tidlig i livet. Andre var ikke traumatiserte før etter at de havnet i psykiatrien. Det er ikke «bare» tvangsinnleggelse med politi og håndjern det reageres på, men også det som skjer bak «murene».

En av mine lesere har fortalt om tvangsstripping (tvungen kroppsvisitering): «Jeg vet om et overgrepsoffer som måtte strippe da hun ble innlagt. Etterpå satt hun satt i fosterstilling og gråt i to dager. » Incestutsatte kles også nakne med makt og får sprøyte i baken under tvangsmedisinering, til og med når personalet kjenner til kvinnens bakgrunn. Dette er traumebehandling i bokstavelig forstand.

Jeg vet at noen mennesker ønsker tvang dersom de blir «syke», men det verken rettferdiggjør eller ugyldiggjør at andre (re)traumatiseres. Om det som kalles psykisk helsevern skal fortsette å utøve tvang, i stedet for å få differensierte frivillige tilbud, deriblant krisesentre for selvmordstruede og langt flere avtalehjemler for terapeuter, må man gi folk anledning til å reservere seg mot den. Da vil både de som ønsker tvangsinngrep og de som ikke tåler tvangsovergrep, få oppleve reelt psykisk helsevern.

Sigrun Tømmerås

Psykisk helseaktivist og mottager av Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern 2008

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt