Annonse
04:00 - 01. juli 2011

Tvang kan hindre hjelp

Lukket psykiatrisk avdeling. Sykehuset vil være anonymt.
Annonse

Tvang i psykiatrien

I en kommentar 24. juni informerer Marit K. Slotnæs Morgenbladets lesere om at de som mener menneskerettigheter må gjelde like mye for mennesker med psykiske lidelser som for andre, lider av berøringsangst. Derfor en liten realitetsorientering her nede fra grasrota.

I et nettmøte hos TV 2 i fjor fortalte rådgiver i Rådet for psykisk helse, og psykolog, Olav Nyttingnes at noen lar være å oppsøke lege eller helsepersonell fordi de er redde for å utsettes for mer tvang etterpå. Andre tør ikke fortelle åpent om hvordan de har det til sine hjelpere fordi de er redde for at det skal utløse tvang. De hemmeligholder derfor selvmordstanker.

Denne innsender har ikke vært utsatt for tvang, men det aldri hvilende tvangsspøkelset i helsevesenet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. En gang var det også nære på for meg, men flaks, altså en tilfeldighet, gjorde at jeg slapp med skrekken.

Mens jeg var barn og tenåring, opplevde jeg gjentatte overgrep. Et problem med å være kronisk traumatisert, slik jeg fortsatt er som voksen, er en alltid tilstedeværende risiko for å oppleve retraumatisering, som kan utløses av nye krenkelser eller hendelser med en forbindelse til de tidligere traumene. Jeg mistenker mange helsearbeidere for ikke å ha den minste anelse om hvilken ødeleggelseskraft som kan ligge i en retraumatisering. Min egen erfaring er at mens én retraumatisering så å si kan gå over etter noen uker, kan en annen vare ved med nesten full styrke i ti år. Derfor kan jeg ikke ta sjansen på å søke hjelp når jeg er som mest deprimert, selv om det er da jeg trenger hjelp aller mest.

Jeg blogger om psykisk helse, og kommer dermed i kontakt med mange med egenerfaring med tvang og/eller som er kritiske til tvang. Mange har opplevd traumer tidlig i livet. Andre var ikke traumatiserte før etter at de havnet i psykiatrien. Det er ikke «bare» tvangsinnleggelse med politi og håndjern det reageres på, men også det som skjer bak «murene».

En av mine lesere har fortalt om tvangsstripping (tvungen kroppsvisitering): «Jeg vet om et overgrepsoffer som måtte strippe da hun ble innlagt. Etterpå satt hun satt i fosterstilling og gråt i to dager. » Incestutsatte kles også nakne med makt og får sprøyte i baken under tvangsmedisinering, til og med når personalet kjenner til kvinnens bakgrunn. Dette er traumebehandling i bokstavelig forstand.

Jeg vet at noen mennesker ønsker tvang dersom de blir «syke», men det verken rettferdiggjør eller ugyldiggjør at andre (re)traumatiseres. Om det som kalles psykisk helsevern skal fortsette å utøve tvang, i stedet for å få differensierte frivillige tilbud, deriblant krisesentre for selvmordstruede og langt flere avtalehjemler for terapeuter, må man gi folk anledning til å reservere seg mot den. Da vil både de som ønsker tvangsinngrep og de som ikke tåler tvangsovergrep, få oppleve reelt psykisk helsevern.

Sigrun Tømmerås

Psykisk helseaktivist og mottager av Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern 2008

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.