Nordahl Grieg
Historien gjentar seg, eller like gjerne: Den fortsetter. Det er ikke første gang Nordahl Griegs diktning blir brukt til politiske formål. Når det gjelder diktene ligger hovedårsaken nok i den følelsesmessige appell i mange av dem. Det gjelder både krigsdiktene og «Til ungdommen». Og sånn må det være. De virket samlende, under krigen og i etterkrigstiden, og nå senest etter 22. juli, det siste absolutt berettiget. En annen årsak er formen, som er så åpen at det liksom går an å forsyne seg, så å si til mange formål. Og nå skal han altså også bli salmedikter.
Hva Grieg selv ville ha ment om det, får stå hen. Det er mulig han ville ha ristet på hodet.
Her er en liten oversikt, som også gjelder mer enn diktene:
Etter diktsamlingen Norge i våre hjerter i 1929 var Grieg blitt fedrelandsdikteren framfor noen, og reiste land og strand rundt på opplesninger, slik at motdagistene trodde, kanskje ikke uten grunn, at han var medlem av Fedrelandslaget, og skrev det i første utgave av Arbeidernes leksikon. Det stemte ikke. Til sin mor, som faktisk støttet Fedrelandslaget, skrev han i 1928: «Jeg hører til min forfærdelse at du er begyndt i Fædrelandslaget, du har tid til alt formeget.»
I 1950, ved 10-årsjubileet, spurte Friheten «Ville Nordahl Grieg vært tilhenger av A-pakten?», da diktet «Kongen» skulle leses like etter en tale av Toralv Øksnevad, en sammenstilling avisen opponerte mot.
I 1951 ble en oppførelse av Vår ære og vår makt i Oslo forsøkt stoppet av konservative krefter. En frittalende mann skrev i Morgenbladet at da Grieg skrev stykket var han «rødglødende kommunist, og stykket er blitt deretter», men at han senere kom på «bedre tanker, og han gjorde en ypperlig innsats for Norge og de allierte under krigen og han falt på sin post. Hadde han levet i dag, ville hans diktning blitt en ganske annen, enn den var for 16–17 siden». Ved framføringen ble det både pipekonsert og applaus, og sjøfolk i salen kommenterte stykket med å spørre om Nortraships hemmelige fond.
En nøktern kommentar, i anledning Griegs 50-årsdag i 1952, hadde Carl Fredrik Engelstad i Morgenbladet, og skrev at man ville gjøre Grieg stor urett om man gjorde ham til en «uantastelig nasjonalhelligdom hvis verk i ett og alt er hele folkets eie».
I Bergen var det alternative arrangementer i 1952. På Den Nationale Scene la man vekt på krigsdiktene og fedrelandsdiktene, og Zinken Hopp skrev i Aftenposten at det var rett og riktig: «Det er jo som patrioten han huskes best og vil leve i vår historie når tiden har silt edelt fra slagg i hans mangeartede produksjon.» Et alternativt arrangement ble holdt tidligere, i Testersentralens sal, med tale av Johan Borgen om svindel med Nordahl Griegs ettermæle. Omtalen i Morgenavisen var kjølig; man er mindre glad fordi det hele ble for politisk, fordi lyrikeren overhodet ikke ble omtalt, og man «savnet i sær høytid over stunden».
På en Nordahl Grieg-dag i forbindelse med Griegs 70-årsdag i 1972 ble det i Bergen delt ut løpesedler fra Sosialistisk ungdomsforbund (SUF), der det het at man måtte ta avstand fra Grieg-bildet i reaksjonære skolebøker og blant borgerskapet, og erklærte Grieg som «forkjemper for sjølråderett, forkjemper for arbeiderklassen og alle verdens folks interesser – en stor marxist-leninist».
Og i 1978 ble Nordahl Grieg-klubben startet. Griegs svoger, Adam Egede-Nissen protesterte, og mente Grieg aldri ville ha vært enig i synet på AKP (m-l)s sterkt negative syn på Sovjet i denne klubben: «Det unyanserte syn som ligger til grunn for klubben i ‘melding til alle interesserte’ og som naturligvis gjenspeiler AKP (m-l)s politiske standpunkter, er på vesentlige punkter helt motsatte av Nordahl Griegs. Det vil alle som kjente ham kunne bekrefte.»
Slik har striden stått. Det har lenge vært stille om Grieg. Men så ser man at han blir brukt som appell for de norske styrkene i Afghanistan, etter 22. juli – forståelig og berettiget. Og nå helt til slutt – tankeløst – som salmedikter.
Helge Vold utga i 1983 Nordahl Grieg om seg selv, og er aktuell med Helge Krog. En biografi.