RASEHYGIENE
Espen Søbye fremhever med rette steriliseringsloven av 1934 som et landemerke i historien om eugenikk i Norge (Morgenbladet 30. september). Omstendighetene som førte til lovvedtaket i 1933, og hvordan loven senere ble brukt, forteller mye om eugenikkens skjebne. Jeg har lagt vekt på hvordan genetisk vitenskap bidro til at Norge fikk en moderat og fremsynt lov. Loven av 1934 sto uendret ved lag helt frem til 1977. Og det viktigste som da ble gjort, var at myndige personer eldre enn 25 år kan bestemme selv om de vil la seg sterilisere. Tidligere måtte de søke myndighetene om tillatelse. (Se Eugenics and the Welfare State, 1996.)
Men steriliseringsloven ser viktigere ut i tilbakeblikk enn den var i samtiden. I 1930-årene var sterilisering bare en liten del av en større sosialpolitisk debatt hvor spørsmål om abort, familieplanlegging og seksualopplysning dominerte. At sterilisering har fått så stor oppmerksomhet i senere år, forteller mye om hvordan en forskyvning mot individorientert moral har ført til dyptgripende sosialpolitiske forandringer. Det var viktig at loven hadde overveldende bred politisk støtte. Bare én stortingsrepresentant stemte mot. Det betyr at den var et kompromiss som åpnet for forskjellige tolkninger og anvendelser.
Jeg fremhevet i Morgenbladet 23. september at en rekke fremtredende humanister og samfunnsvitere støttet Jon Alfred Mjøens rasehygiene. Men Søbye har rett i at leger spilte en sentral rolle. I begynnelsen av 1930-årene var Mjøens Rådgivende Norske Komité for Rasehygiene dominert av leger. Her satt blant andre Jørgen Berner, generalsekretær i Den norske legeforening, Klaus Hansen, professor i medisin, og Halfdan Bryn, preses i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap i Trondheim.
Kritikerne av Mjøens rasehygiene var samlet i Arvelighetsforeningen under ledelse av Otto Lous Mohr som var en internasjonalt fremtredende genetiker. Hit sognet også Johan Scharffenberg og Ragnar Vogt, begge psykiatere med rasehygieniske sympatier. Mjøen ble bevisst holdt utenfor. Kretsen omkring Arvelighetsforeningen hevdet hele tiden at han var en dilettant i arvelighetslæren. Hans forslag var faglig uforsvarlige og ville ha skadelige sosiale virkninger. De avviste ikke prinsipielt eugenikken, men la vekt på at kunnskapen var mangelfull og usikker.
Mohr hørte til de skarpeste kritikerne av vidtgående rasehygiene. Han hevdet at for tiden var forbedringer av miljøet det viktige og eneste mulige. Men det var store forskjeller innenfor Arvelighetsforeningen. Både Scharffenberg og Karl Evang var, som Søbye påpeker, lenge tilhengere av aktiv eugenisk sosialpolitikk, om enn i en mer begrenset og vitenskapelig velbegrunnet form enn Mjøens forslag. Først omkring 1950 tok Scharffenberg klart og offentlig avstand fra eugenikken. Evang forsatte sin eugeniske argumentasjon for sterilisering av visse grupper mentalt tilbakestående langt inn i 1950-årene.
Som Søbye skriver ble Straffelovkomiteens forslag anbefalt av Det Medisinske Fakultet. Men Mohr skrev i sin uttalelse at loven neppe kunne få noen positive eugeniske virkninger. Han støttet den derimot som et humant virkemiddel for å bedre barns oppvekstvilkår. Den ville gi klarere legale rammer for frivillig sterilisering, for eksempel av kvinner i en vanskelig familiesituasjon, og av mentalt tilbakestående personer som ikke hadde forutsetninger for å oppfostre barn. Mohr ga en sosial og ikke en biologisk begrunnelse for steriliseringsloven. På denne bakgrunnen er jeg uenig med Espen Søbye i at forskjellen mellom «moderat» og «ekstrem» rasehygiene har underordnet betydning. I mellomkrigstiden gikk den politiske hovedmotsetningen nettopp her. Den norske steriliseringsloven la hovedvekten på sosial begrunnelse og står dermed i rak motsetning til den tyske loven som også ble vedtatt i 1933, like etter at Hitler tok makten. Den tyske loven var biologisk begrunnet og tillot ikke sterilisering på sosiale indikasjoner.
Nils Roll-Hansen
Professor, Universitetet i Oslo