Debatt

Slutte med behandling, Ketil Lund?

Tvang i psykiatrien

Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund hevder i Morgenbladet 10. juni at «De psykokjemiske preparatene kan ganske enkelt ikke påvises å virke kurativt. At dette burde kunne påvises med stor sikkerhet, sier seg selv, men det finnes ikke forskning som utvetydig viser at tvangsbehandling virker bedre enn alternativ behandling eller ingen behandling». Dette utsagnet vitner om mangelfull forståelse av medisin generelt ? og forskning spesielt ? og nødvendiggjør en avklaring.

For det første: Psykiatrien er ikke vesentlig forskjellig fra annen medisinsk virksomhet når det gjelder å kurere sykdommer. Det er en sjeldenhet innen det medisinske fagfelt at medikamenter kan kurere en sykdom. Det som skjer er en symptomlindring som enten medfører at pasienten må ta medisinen resten av livet ? for eksempel insulin ved alvorlig diabetes. Alternativt dempes symptomer som uansett ville ha forsvunnet, men medikamentet lindrer plagene mens de står på. Ketil Lund kan da ikke mene at vi skal slutte med all behandling som ikke er kurativ?

Ketil Lunds forslag til forskningsprosjekt er også urealistisk. At noen forskningsetisk komité ville godkjenne et forslag om å behandle alvorlig syke mennesker med narremedisin, ingen behandling eller alternative behandlingsmetoder er usannsynlig. Så lenge vi vet at det finnes ganske effektive medikamenter som demper eller tar bort psykotiske symptomer vil et slikt eksperiment ikke la seg gjennomføre. Å sammenligne tvangsbehandling med frivillig behandling på disse tilstandene er også etter mitt skjønn ugjennomførbart. Visse aspekter av psykiatrien er vesensforskjellig fra øvrig medisinsk virksomhet. Noen av pasientene som behandles innen psykiatri har en alvorlig sinnslidelse eller psykose. Dette er tilstander som kjennetegnes av forstyrrelser av tenkning, følelser eller adferd. Eksempelvis kan pasienten ha vrangforestillinger om forfølgelse eller forgiftning, eller høre stemmer som sier at han eller hun skal ta livet av seg ? eller andre. Dette kan være tilstander som starter akutt hos en tidligere frisk person, eller utvikler seg langsomt og snikende over tid. Uansett forløp mangler ofte den syke en følelse av å være syk, og manglende sykdomsfølelse og sykdomsinnsikt er et vesentlig tilleggskriterium på en alvorlig sinnslidelse. Dette står i stor kontrast til alle andre sykdommer, hvor den syke føler seg syk, og derfor ønsker hjelp. De pårørende opplever imidlertid den store forandringen som skjer med pasienten som har en alvorlig sinnslidelse, mens han eller hun selv er overbevist om at vrangforestillingene er reelle. Forestill deg at du selv trodde du var i livsfare på grunn av forfølgelse eller forgiftning. Hvordan ville dette forandre din måte å være på?

Spørsmålet blir derfor hvordan man skal behandle pasienter som ikke føler seg syke ? og mener de ikke trenger hjelp, og som i tillegg nekter å ta medikamenter som kan fjerne svært angstskapende symptomer? Det er dette dilemmaet psykiaterne står overfor.

De antipsykotiske medikamentene som kom på markedet for mer enn 50 år siden medførte en revolusjon i psykiatrien. Disse medikamentene demper psykotiske symptomer som vrangforestillinger eller hallusinasjoner. De gjør pasienten mindre angstfylt og virker ofte positivt også på adferden. Dette er det lett å glemme i dag. Pasienter som tidligere måtte holdes innenfor sykehusveggene kan nå komme tilbake til samfunnet. På ett tidspunkt trodde man at pasientene skulle kunne holde seg friske på disse medikamentene. Men det gikk ikke så bra som opprinnelig håpet.

Dette skyldes at medikamentene bare demper symptomene, og slett ikke alle symptomer dempes like effektivt. Med mindre det foreligger en akutt psykose som går over av seg selv vil mange psykotiske tilstander preges av et kronisk forløp og følgelig trenge langvarig behandling. Kurativ eller ikke: En viktig effekt av antipsykotisk medisin er at den reduserer hjerneskaden som en langvarig psykose gir opphav til. Derfor er tidlig og langvarig behandling viktig. Men når pasientene blir utskrevet, er det mange som slutter med medisinen, noe som ofte leder til tilbakefall. Dette er et nytt dilemma for fagfolk innen psykiatrien: skal vi tvinge pasienter til å ta medikamenter når de blir innlagt på ny og på ny etter å ha sluttet å ta medisinen?

Medikamentene har dessverre en rekke bivirkninger som enten er ubehagelige eller direkte skadelige. Vektøkningen er ett eksempel på en uheldig bivirkning. Til tross for mer enn femti års forskning for å finne frem til mer effektive medikamenter med færre bivirkninger har dette hittil ikke ført frem. Dette forholdet øker selvsagt belastningen for den som behandles med tvang. Men også for behandleren som må tvinge. Vi ønsker vi hadde enda mer effektive medikamenter med færre bivirkninger. Den dagen disse måtte komme vil en ny revolusjon inntre.

Ketil Lund var tidligere med i en komité som kom med forslag til endring av daværende lov om psykisk helsevern i 1988. Dette endringsforslaget bar preg av samme type argumentasjon som ovenfor anført av Lund. Det ble rett og slett lagt i skuffen ? og aldri realitetsbehandlet. Men Ketil Lund er som fugl Fønix ? gjenoppstår i samme drakt tilsynelatende upåvirket av fortidens hendelser.

Den Hippokratiske idé om at legen alltid skal trøste, noen ganger lindre og av og til helbrede har alltid vært og er en styrende norm i psykiatrien. Derfor gir jeg som lege medikamenter når sannsynligheten er stor for at dette hjelper. Jeg kjenner dessverre ingen som med dagens kunnskap kan «helbrede» alvorlige sinnslidelser, men jeg kjenner mange som er i stand til å lindre, trøste og forhindre mange av de alvorlige konsekvensene av disse lidelser. Det er sakens realiteter.

Tvang er et alvorlig inngrep i et menneskes tilværelse. Jeg kjenner ingen fagfolk som gjør dette med glede. Alle tiltak som kan bidra til redusert, men mer adekvat bruk av tvang hilses velkommen.

Brit Haver

Professor i psykiatri, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Bergen

Mer fra Debatt