Debatt

Prestene føler at de er kommet til kort

Katolisisme

Tor Øystein Vaaland forsøker i Morgenbladet 11. februar å fremstille feiringen av den såkalte moderne katolske messen som et progressivt og moderne uttrykk for og en slags implementering av Det annet Vatikankonsil. Dette medfører ikke riktighet. Den moderne messen har ingen forankring i noe vedtak fra noe konsil. Den er et uttrykk for en aggressiv «protestantifisering» av Den romersk-katolske kirke i vår tid og et sannsynlig resultat av løselig økumenikk.

Den moderne katolske messen feires, som Vaaland påpeker, i store trekk på morsmålet – slik protestantene gjør, i tråd med sin mester Martin Luthers lære. Den lutherske gudstjeneste er i essens et uttrykk for bønn og forkynnelse. Den katolske messen er noe mer: Hos oss er feiringen av Kristi (ublodige) offer på Korset det sentrale, sammen med en dyp og inderlig tilbedelse av det guddommelige, slik de gamle patriarkene gjorde det. Den tridentinske messen representerer en rik liturgisk og åndelig tradisjon, som Hans Hellighet har pålagt biskopene å legge til rette for i sine bispedømmer (motu proprio fra Benedikt XVI 7. juli 2007).

Den tradisjonelle tridentinske messen styrker Kirkens enhet. Det latinske språket understreker dette: Da jeg var ung, kunne jeg reise hvor som helst i verden, ta med meg min messebok, og oppfylle min søndagsplikt hvor som helst i verden. Nå kan jeg ikke det mer.

Det er slik at latin gjennom mange hundreår er benyttet som «det mystiske tilbedelsesspråket». Og siden det ikke er et levende språk, blir assosiasjonene og konnotasjonene temmelig konstante hos de fleste. Slik står «Pater noster, qui es in caelis …» fast på en helt annen måte enn slike forsøk som «Vår far» (eller «Mor»?) eller hva som helst ellers man måtte finne på av tidsriktige tilrop innenfor et morsmål.

Mange katolikker i dag, og faktisk også de fleste prester, er konvertitter av postkonsiliert kaliber. Det betyr at de ikke er vokst opp med latin som tilbedelsesspråket. Det er derfor kanskje noe krevende for dem å gå over også til en latinsk tradisjon. Prestene føler at de kommer til kort. Det er forståelig. Det er vel derfor at Paven går langsomt frem i denne saken. I Norge er nå etter hvert det «typisk katolske» i ferd med å lide en langsom død. Katolikker gir enten blaffen i å gå til messe, eller går «bare litt her og litt der». Det er dokumentert.

Katolske innvandrere fra Polen og Filippinene ser på sitt nærvær i Norge som om de var på misjonsmarken. Kirkestatsråden har bevisst eller ubevisst støttet dette. Hun ga – var det 440 000 kroner? – til den katolske kirke i 2011, fordi den tok seg av polakkene når de kom. Takk for det. Disse fremmede nasjonene ser på hele Europa som «en oppgave», har jeg forstått. Kanskje det er disse som vil redde den «ekte katolisitet» i den katolske kirke i Norge og Europa for øvrig?

«Reform av reformen» er det Roma snakker om nå. Den kommer. Poenget er ikke å pukke på den tridentinske messen, men å bevare noe av det gode ved den. Så får man heller se på om det finnes noe godt som bør bevares ved den moderne messen også.

Liv Hegna

Katolikk, Oslo

Mer fra Debatt