Dialektikk
Som regel er det risikabelt å avskrive historiens relevans med henvisning til at samtiden er så annerledes. Lars Petter Storm Torjussen har i Morgenbladet 3. juni en interessant omtale av Theodor Adornos sentrale verk Opplysningens Dialektikk.
Imidlertid avskrives Adornos kritikk av den moderne, «fordistiske» verden og sivilisasjon som passé. For som Torjussen hevder: «Boken er skrevet i og for det fordistiske industrisamfunnet, hvor man fryktet at individet var truet av mekanisering og tingliggjøring. I den flytende senmoderniteten kan man hevde at denne problematikken ikke lenger er aktuell. Vår tid er snarere preget av krav til fleksibilitet, der den vellykkede er den som kan snu om på en femøring og konstant skifte ut karriere, bosted, venner, familie, og fremfor alt: skifte ut seg selv. Dette er former for individualisme som Adorno og Horkheimer ikke kunne forutse med sine analyser […] Industrisamfunnets fremmedgjøring innebar nemlig at det personlige ble sakliggjort; i det postindustrielle samfunn er det saklige tvert imot gjort personlig.»
Jeg undres over denne argumentasjonen. Er det virkelig slik at individet har forandret seg så mye siden, la oss si, de glade 20-åra? Det fantes vel fetisjister og hedonister allerede da. Hvor er så den sosialpsykologiske forskningen som uomtvistelig viser den erklærte forandringen? Hvis vi går til en av Adornos kollegaer i den såkalte Frankfurter-skolen, Erich Fromm, ser man at fleksibilitet og foranderlighet anses å være et definitivt særtrekk ved den moderne personlighetsstrukturen.
I The Sane Society anser Fromm sykelig hang til fleksibilitet og formbarhet for å være symptomer på selve illusjonen om individualitet som kjennetegner det moderne forbrukssamfunnet. Tvangsmessig og ubevisst konformitet er et annet trekk ved denne tilsynelatende individualiteten. Fromms analyser er særlig relevante i denne sammenheng, på grunn av hans historiske fokus. Han sammenligner den moderne individualiteten, og dens flytende og omskiftelige roller, med mer stabile karaktersyndromer som for eksempel den besteborgerlige middelklasseborgeren av det 19. århundre, som var preget av lojalitet, sparsommelighet og moralsk konservatisme.
Jeg skulle tro at både Adorno og Horkheimer var fortrolig med Fromms analyser på dette punktet. Torjussens synspunkt, at den postmoderne individualismen er så spesiell, virker lite troverdig. Det synes å springe ut av en «truisme»: at dagens individualitet er kvalitativt annerledes enn den fra noen ganske få generasjoner siden. Men det finnes altså en del viktig sosialpsykologisk forskning som peker i en annen retning. På tross av at den er fra en noe annerledes epoke enn vår egen.
Jørgen Flatabø
Sosialantropolog