Annonse

Annonse

18:56 - 10. november 2011

Pinker mot Gray og den menneskelige natur

Voldens historie

Det er flere grunnleggende spørsmål som bringer biologien i befatning med menneskelige motiver og handlinger, om man da erkjenner at det overhodet finnes noe slik som en menneskelige natur. Et karikert «blank tavle»-argument vil som kjent være at mennesket er helt og holdent er et selvdefinerende kulturvesen, genene er ikke relevante ovenfor snippen.

Seriøse talsmenn for dette synspunktet finnes ikke, så det reelle spørsmålet er selvsagt styrkeforholdet mellom de to grunnleggende formgivende prinsipper, «nature versus nurture» – eller naturen og opptuktelsen som det engang het, der det ligger i selve begrepet at naturen i oss var noe som både kunne og måtte tuktes.

De fleste aksepterer i dag at den genetiske bagasje er høyst relevant også hva det mentale angår, men det er ikke like trivielt å enes om hva slags natur vi snakker om.

Det gjengse syn har gått i retning av at vår evolusjonære forhistorie låser oss til den natur Thomas Hobbes misantropisk forfekter: at homo homini lupus («mennesket er en ulv for mennesker»), den menneskelige kultur er som et skjørt lakklag over vår snerrende villdyrnatur, og fordrer dermed en sterk stat til å holde tøylene. I tråd med dette har det vært vanlig å koble Darwin til forestillingen om «den sterkestes rett», og at evolusjonsbiologien hadde lite av godt nytt å bringe til torgs når det gjaldt menneskesyn. Imidlertid finnes det alternative syn på vår natur, den kan like gjerne være mer i tråd med Jean Jaques Rousseaus filantropiske syn: menneskenaturen er vennlig, harmonisk og generøs, men sårbar for kulturell fordervelse.

Det er midt i denne debatten Steven Pinker står med flere av sine bøker, ikke minst The Blank Slate: The modern denial of human nature (2002) og den nyss utkomne The better angels of our nature. Why violence has declined (2011). Ved første blikk kan det synes som det er en avgrunn mellom disse bøkene, og at Pinker har hoppet over avgrunnen, fra Hobbes til Rosseau, i ett eneste formidabelt sprang. Som den kulturpessimistiske filosof og skribent John Gray hevder i Morgenbladet 28. oktober: «Det er dypt ironisk når en trofast darwinist som Pinker hevder at verden er i ferd med å bli mer fredsommelig».

Det er nesten så han tilføyer «Også du, min sønn Brutus». Så er Pinker blitt soft etter den massive kritikken han mottok (fra humanistisk hold) etter The Blank Slate og har blitt villig til å pusse sin tavle betraktelig blankere, eller er det en logisk konsistens mellom disse to bøkene? Kort sagt: Er det mulig å forene et evolusjonært syn på mennesket med et humanistisk og optimistisk syn uten å bli naiv?

Vel, faktum er at selv om også Darwin så kamp mellom stammer og kulturer som et naturlig menneskelig trekk, så betonte han også i sterk grad at kanskje det mest karakteristiske ved mennesket var sosialitet og samarbeid, og at empati og moral var fullkomment rasjonelle trekk ved menneskenaturen. Pinker er derfor verken på kollisjonskurs med Darwin eller generell empiri, tvert imot. Og han heller fortsatt mer mot Hobbes enn Rosseau – statsdannelse, kultur, men fremfor alt opplysning er nødvendig for å demme opp for våre mer aggressive tilbøyeligheter. Og vi har lykkes i dette. Pinker har empirien på sin side, og dette gjelder ikke bare regulær krig, men også en rekke aspekter knyttet til opplysningens fremme av toleranse, aksept og respekt for liv i hele sin bredde.

Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende nyheter for historikere, men det er allikevel først og fremst et viktig bidrag til å rette opp den innbitte misforståelse at det biologiske menneske er anti-humanistisk, og at vi er genetisk hard-wired hinsides kulturell påvirkning. Det er viktig at nettopp Pinker viser oss disse mer optimistiske sidene av mennesket. Men det er ikke gitt at den positive trenden fortsetter. Ved siden av aggresjonen er kortsiktigheten den største menneskelige svakhet. Den menneskelige veksten både i befolkning og konsum fortsetter på høygir, og sett i et større perspektiv er det kanskje kortsiktighetens rasjonalitet som er vår største utfordring.

Dag O. Hessen er professor i biologi, Universitetet i Oslo

Annonse

Mer fra Debatt