Annonse
04:00 - 16. september 2011

Om barndommens bølgedal

Annonse

ADHD

Lena Lindgren tar opp viktige sider av ADHD eller hyperkinesi-problemet i Morgenbladet 2. september, men hun er kanskje noe ensidig. Diagnosen er oftest, som i medisinen ellers, symptombasert. Dette betyr at den sjelden er årsaksbestemt. Videre er det klart at de fleste diagnoser er syndromer, det vil si at de består av ulike årsaker, men med lignende symptomer. Det finnes alltid grenseområder hvor det normale sklir over i det patologiske, og dette gjelder også objektive målinger både kjemisk og fysiologisk. Altfor lite av forskningen leter etter årsaker. Dessverre.

Fysiologisk: Det er nå bred enighet om at et betydelig genetisk innslag foreligger, men at det påvirkes av miljøgifter. Vi har nok ikke kunnet spy ut tonnevis av bly fra biler over hele landet og kvikksølv (Hg) i amalgam og vaksiner ustraffet. Dette er potente enzymgifter.

Man har kunnet vise nedsatt aktivitet i «arousal» eller oppmerksomhetsrelaterte områder i hjernen, og dette stemmer med nedsatt hudledningsevne i håndflatene. En undergruppe er da også vist å ha mottagerfeil (reseptor feil) i hjernen for tyroksin (skjoldbruskkjertelens hormon) med nedsatt aktivitet som påvist ellers. Alkohol hemmer hjerneceller, og man blir mer og mer ekstrovertert og impulsstyrt med økende mengde. (Moral sies å være løselig i alkohol).

Det er videre vist at visse proteiner i kosten avgir stoffer som medfører hyperaktivitet, og hos disse barna vil ofte tilsetningstoffer som hemmer nedbrytning av protein, forverre tilstanden (f.eks salisyl og benzosyre). Når nedbrytningen er for liten, vil ytterligere hemning være forverrende. En rekke arbeider har da også vist at en kan oppnå betydelig forbedring over tid ved å fjerne visse proteiner eller tilsetningsstoffer fra kosten.

Alle medisiner som har virkning har oftest også bivirkninger. Således også ritalin/amfetamin som brukes i behandling av ADHD. Mange ganger har man intet valg, fordi situasjonen er uholdbar hjemme og på skolen eller i barnehagen. Vi vet at disse stoffene også gir morfologiske (anatomiske) endringer i hjernen hos voksende dyr og mennesker. Dette er og blir en vanskelig balansegang. Det er derfor uheldig å kritisere bruken uten å ha vært konfrontert med det aktuelle barn og dets situasjon. Det er også trist at man skal henge ut legemiddelindustrien, som nedlegger enorme beløp i å finne frem midler med minst mulig bivirkning og en forbløffende grad av renhet. Sannheten er at nettopp denne industrien har gitt oss betydelige midler til behandling av mange lidelser, og uten ville vi ofte vært hjelpeløse. Å frembringe et nytt preparat dreier seg om milliarder i kostnader, og er avhengig av meget høyt kvalifiserte medarbeidere.

En genetisk basert sykdom vil neppe ha nytte av mer symptomgranskning og humanistisk forskning. Tvert imot er det dette det har vært for meget av. Vitenskap forutsetter måling og systematisk samling av data, også symptomer, som kan gjentas av andre. Humanistisk forskning blir her altfor subjektiv, og selv god litteratur er ikke nødvendigvis virkeligheten. Posthum diagnostikk av Wergeland og andre skal man ikke feste særlig lit til. Det er vitenskapelig sett tøv, ikke kontrollerbart og dermed spekulasjon.

ADHD-barn har også ofte betydelig evne til kreativ tenkning og er i sine lettere former kanskje en fordel i visse yrker og situasjoner. En omfattende oversikt skrevet av undertegnede finnes i «Journal of Special Education and Rehabilitation» 2008; 8:85-95.

Karl L. Reichelt

Forsker 1 (emerit) Dr. med. Univ. Sykehuset i Oslo, Rikshsopitalet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt