Debatt

Odd Nerdrum Revisited

Er dommen mot Odd Nerdrum det endelige bevis på at kitschkunstneren er forfulgt? Eller holdes vi som gisler for kunstnerens egen grandiose selvoppfatning?

Norsk Kritikerlag arrangerte nylig debatt med tittelen Provokasjonen Odd Nerdrum. Her er utdrag fra debatten.

«Det kan virke som om noe av det vesentligste av det som har foregått i Vestens kunst de siste hundre år er gått Nerdrum forbi», skrev kritikeren Erik Oddvar Dæhlin i Arbeiderbladet i 1973. Erik Egeland fra Aftenposten utdypet: «Det er og blir problematisk at en ung begavet maler hopper bukk over hele den kunstneriske erkjennelsen fra Cezanne til i dag.» I nesten 50 år har provokatøren Nerdrum vært en kontroversiell og massivt omdiskutert kunstner i Norge, målt ut fra oppmerksomheten billedkunstnere normalt blir til del her hjemme. Utskjelt som selvnytende og pompøs fra kritikerhold, bredt iakttatt fra medie- og publikumshold, og applaudert som en mesterens mester av elever og meningsfeller. Siden sin første separatutstilling på Kunstnerforbundet i 1967, har han jobbet innenfor en klassisk tradisjon, med kunsthistoriske forbilder i gamle mestere som Caravaggio og Rembrandt. Han har forankret sin kunst i fortidige, klassiske idealer, og dermed representert og skildret kunstneriske holdninger som har blitt oppfattet som i utakt med sin samtids ledende kunsthistoriske strømninger. Dette kom kanskje sterkest til syne i starten av Nerdrums karriere, da han markerte seg som en uttalt anti-modernist, i en tid da nettopp modernismen og vektleggingen av «det nye» satte viktige føringer for resepsjonen av norsk kunst. Endelig hadde man fått modernismen til Norge, så kom Nerdrum med sin brune maling. Ole Henrik Moe, tidligere direktør på Henie Onstad Kunstsenter, var i sin tid en av de sterkeste representantene for dette synet. «Man kan helt enkelt ikke ignorere en menneskealders fremstøt mot abstraksjonens yttergrenser», skrev Moe med referanse til juniutstillingen i 1964, der Nerdrum deltok, vel og merke sammen med flere andre kunstnere som reagerte mot det samme nonfigurative maleriet. (Guttorm Guttormsgaard, Frans Wideberg, Kjell Nymoen. for å ha noen nevnt.)

Å dykke ned i resepsjonen av Nerdrums kunst har, for meg, brakt overraskelser. Nerdrum er ikke en kunstner med et kunstnerisk program jeg personlig er tilhenger av – sett fra mitt ståsted finner jeg det mindre aktuelt. Den delen av Nerdrum-debatten som omhandler hans kunstneriske program, er derfor en diskusjon jeg stiller meg på utsiden av, og som jeg oppfatter som lite relevant i en pluralistisk kunstverden. Nerdrums posisjon i norsk offentlighet, derimot, finner jeg verdt å diskutere, slik han på n-te året fortsetter å forføre og forarge. Fra mitt ståsted som utenforstående, er det interessant å se nærmere på nettopp resepsjonen av Nerdrums kunst, for gjennom dette bedre å forstå denne kunstnerens merkelige posisjon i norsk offentlighet, så vel som det norske kunstlivets ofte eiendommelige mekanismer. Den kaster et interessant lys over strømninger i den norske kritikerstanden på spesielt 1960- og -70-tallet, slik denne synes å opptre til dels unisont fordømmende overfor Nerdrums gammelmesterlige prosjekt, så vel som hvordan Nerdrum treffer noe i tiden på 1980-tallet som gjør at større bøker skrives og internasjonal anerkjennelse kommer, men ikke minst hvordan man har valgt å møte en uortodoks mediepersonlighet som Nerdrum, i det sosialdemokratiske Norge.

Helt fra begynnelsen av har Nerdrum hatt et kunstnerisk program som har handlet om selviscenesettelse. Provokasjonen har hele tiden stått sentralt, og han ble raskt en medieyndling. Gitt hans klassiske utgangspunkt har hans bilder særlig blitt vurdert ut ifra om de har vært godt eller dårlig utført. På tross av fortidsorienteringen må Nerdrum like fullt sies å ha truffet noe i sin tid med kunsten sin; også han må, på lik linje med andre kunstnere, kunne vurderes ut fra hvor interessant og aktuelt hans kunstneriske prosjekt egentlig er.

På 1970-tallet handlet det for Nerdrum om å utvikle et sosial-realistisk maleri. Han brukte sitt formspråk på samtidens temaer, som fattigdom, sosiale avvik, homofili, eller seksuell frigjøring. Fra kritikerhold ble han oppfattet som teatralsk, klisjéfylt og svulstig. At han var solidarisk med individet, framfor kollektivet, ble påpekt. Nerdrum ble tatt til inntekt for en reaksjonær tendens. Han ble omtalt som en dårlig tegner og kolorist, samtidig som en kritiker som Egeland erkjente at Nerdrum kunne male, «han KAN en hel del». Men Nerdrum gjorde Høstutstillingen til sin egen arena, og fortsatte å turnere media.

Som det første postmoderne tiåret i Norge, var 1980-tallet preget av mange kryssende tendenser. Internasjonaliseringen økte. 1980-tallet brakte også med seg neo-konservative strømninger, som innebar en søken etter å gjenfinne det tapte, først og fremst gjennom å reetablere maleriet og igjen dyrke fram ideen om den store kunstnerens nærvær i kunstverket. Kunstnere som tyske Anselm Kiefer eller amerikanske Julian Schnabel hentet fram figurasjonen i kunsten, arkitektene snakket igjen om ornamentikk og i fiksjonen fikk selve fortellingen ny oppmerksomhet. Med omslaget som kom i Nerdrums kunst i 1983/-84, fant kunstneren seg vel til rette i dette klimaet. Han beveget seg mot det mytiske, fra sivilisasjonen og ut i naturen, øde landskaper og nakne menneskekropper. Han traff noe i tiden, noe apokalyptisk og post-industrielt. Det er også senere på 1980-tallet at Nerdrum får sitt internasjonale gjennombrudd, og han får sine støttespillere også i kunstetablissementet i Norge. Åsmund Thorkildsen, daværende intendant på Kunstnernes Hus, skrev for eksempel i Drammens Tidende: «Med maleren Odd Nerdrum har det merkelige skjedd at han har hatt sitt endelige gjennombrudd, og de eneste som ikke har oppdaget det er en håndfull kunstkritikere. Kan svaret være at noen er så fjetret av modernismens erobringer at de står med ryggen mot sin egen samtid?» Nerdrum fikk flere større seriøse studier skrevet om seg, og ble gjenstand for kunsthistoriske og idéhistoriske analyser. Resepsjonen synes i større grad å nyanseres.

I 1998 fikk Nerdrum sin store retrospektive utstilling, på Astrup Fearnley-museet. «Utstillingen forsøkte å sette Nerdrums bilder i en edruelig ramme, særlig etter at hovedpersonen selv hadde forlatt arenaen etter sin presse-performance, der han deklamerte sitt kitsch-manifest», påpekte Harald Flor i Dagbladet. Da kunstneren endelig ble invitert inn i det gode selskap, skygget han (betegnende nok) banen.

Kritikken av Nerdrums tidligere kunstneriske virksomhet synes merkbar ensidig og kollektiv, og må trolig forstås ut fra sin samtids kunstneriske strømninger, så vel som den norske kunstverdenens trange rammer. Gitt Nerdrums arrogante, til dels komiske og svært publisitetsbevisste holdning, der han i høy grad bevisst har støtt kritikere og andre fagpersoner fra seg, er tanken om at Nerdrum skulle være forfulgt fra kritikerhold i senere tid, en konstruksjon. Er det ikke heller slik at de tydeligste kritikerne har gått med på premissene Nerdrum selv i større og større grad har satt, og indirekte nøret opp under kunstnerens dramatiske iscenesettelser, gjennom i så stor grad selv å la seg provosere og høylytt høres om dette kunstneriske prosjektet? Har ikke Nerdrum nettopp profittert stort på det til dels manglende ønsket om å invitere ham inn i selskapet, slik dette har fortsatt å bekrefte hans rolle som utenforstående og misforstått geni? I dag handler kritikken av Nerdrum tilsynelatende mer om hans persona og hans warholske grep, der personen Nerdrum og mytene rundt han i så stor grad har blitt del av hans kunstneriske prosjekt. Nerdrum har lagt opp til konfrontasjon. Noen er fornærmet. Men hva er det som er så farlig med å være posør i 2011?

Noe sier meg at det vel så mye er Nerdrums tilhengere og kritikere som er i ferd med å ri inn i solnedgangen, som Nerdrum selv.

Caroline Ugelstad er sjefskonservator ved Henie Onstad Kunstsenter.

Mer fra Debatt