Annonse
19:00 - 10. november 2011

Myter om realister og idealister

Annonse

Papirløse At «de kalde realistene» skulle ha rett i sin motstand mot reformer, må være en av historiens oftest motbeviste påstander. Det er for så vidt fristende å følge Sten Inge Jørgensens inndeling 4. november i «naive idealister» og «kalde realister». Det åpner blant annet for å hevde at historien har vært en kamp mellom idealistene som har fremmet reform – eksempelvis stemmerett for kvinner og sosial velferd – og realistene som har kjempet imot – eksempelvis fordi kvinner mangler forstandsevnene til å stemme uavhengig av mannen og fordi fattigfolk har seg selv å skylde. Likevel gjør man trolig best i å motstå fristelsen til å tvinge virkeligheten inn i slike forenklende modeller. Jeg følger heller ikke tilordningen av ulike moralfilosofiske anskuelser til disse to stereotypiene, nemlig at idealistene står for sinnelags-etikk, mens realistene står for konsekvensetikk. Det er naturligvis ingenting som tilsier at idealister generelt er uinteressert i konsekvensene, og bare sitter omkring leirbål og frydes over felles gode intensjoner. Tvert om er denne forestillingen tatt nokså rett ut av løse luften. Idealisme handler om lite annet enn konsekvenser. Alternativt ville Nansens innsats vært verdiløs. Hvis man ser på et av eksemplene Jørgensen bruker, nemlig «idealistene» som kjemper for opphold for lengeværende papirløse versus «realistene» som kjemper imot, dreier det seg først og fremst om ulike konsekvensanalyser. De angivelige idealistene har utvilsomt en annen vektlegging av konsekvensene for de berørte enkeltmenneskene, men vi har også en helt annen beregning av konsekvensene for samfunnet. «De kalde realistene» har blant annet gjort det til noe av en spesialitet å hausse opp mulige negative konsekvenser, og det til en slik grad at det etter hvert mangler enhver realisme. At det eksempelvis skulle nærmest bringe hele asylinstituttet i bakken med et brak hvis vi ga opphold til færre papirløse enn hvert av de 23 EU-land for lengst har gjort, er verken realistisk eller idealistisk. Det er bare spekulativt. Slik sett er det ikke helt ubeslektet med påstandene fra tidligere tiders «realister» om at kvinners hoder ikke gjør dem egnet for demokrati. Min opplevelse er nettopp at «realistene» påfallende ofte har en løselig omgang med virkeligheten. Eksempelvis mener Jørgensen – som nok gir inntrykk av å stå realistene nærmest – at idealistene har et forklaringsproblem i det at det ofte er de ressurssterke som kommer som asylsøkere, ikke de fattigste. Påstanden har lite med asylinstituttets realiteter å gjøre. En av de primære gruppene som er vernet av Flyktningkonvensjonen, er flyktninger fra diktaturer. Disse vil ofte være ganske ressurssterke, ettersom det nettopp er middelklassen (studenter, lærere, handelsfolk, osv.) som ofte utgjør tyngden av den forfulgte opposisjonen. Det kan vanskelig være et forklaringsproblem at disse søker asyl. Det er for øvrig i nettopp denne kategorien man finner mange av de lengeværende papirløse, spesifikt fra diktaturene Iran og Etiopia. Vårt andre forklaringsproblem er ideen om at avviste asylsøkere etter en del år skal kunne gis opphold og dermed «premieres dersom de nekter å reise og klarer å holde ut i noen år». Men er vårt standpunkt av den grunn utpreget idealistisk, eller snarere nokså pragmatisk av karakter? Norske myndigheter har brukt ti-femten år på ikke å klare å returnere disse menneskene. Mens de papirløse tidligere hadde tillatelse til å arbeide og brødfø seg selv, har de etter hvert mistet denne muligheten. Noe som pleide å være offisiell norsk politikk, betraktes nå som en radikal og sikkert naiv tilnærming. Realistene snakker gjerne om pragmatisme. Hvor er pragmatismen her? Er det ikke slik at realistene heller rir noen ganske formalistiske prinsipper som verken tjener de papirløse eller samfunnet? Representerer det den beste av alle tilnærminger til virkeligheten å ignorere den faktiske situasjonen, være seg elendigheten for menneskene som rammes, de tapte skatteinntektene eller de helt unødvendige kostnadene til mottaksplasser for personer som inntil nylig var til nytte for Norge? Rune Berglund Steen Kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt