Ibsen-senteret
Få ting kan, som Oscar Wilde gjorde oppmerksom på, være så pinlig som å måtte vaske sitt rene tøy offentlig. Etter et tilsvar fra Rune Slagstad (Morgenbladet 4. november), og et innspill fra Eivind Tjønneland (Morgenbladet 11. november), har jeg fremdeles vanskelig for å forstå hvordan jeg er blitt hovedperson i den store nasjonale debatten om en 20 prosent midlertidig stilling ved Ibsen-senteret – for ikke å glemme det åpne samfunn.
I begynnelsen av oktober maktet tidligere senterleder Knut Brynhildsvoll å flytte en lengre debatt i Klassekampen over til Morgenbladet. Det handlet om at hans etterfølger Frode Helland, som da søkte om en ny periode som senterleder, oppsiktsvekkende nok selv skulle ha «valgt ut intervjukandidatene». Helland, undertegnede, instituttleder, dekanat, med flere, var deltakere i «maskeradespill» og «lukkede nettverk», og hadde stått for «grove manipulasjoner», «åpenbart juks bak lukkede dører» og atskillig mer til. Selv skulle jeg ha snudd opp ned på min egen sakkyndiginnstilling i en professor II-ansettelse. Kort sagt dreide det seg om Brynhildsvolls forestilling om «Mønsteret».
Med Slagstads inntreden fikk konspirasjonsteorien en prinsipiell overbygning, «Det åpne samfunn». Men også når man har overbevist seg selv om at man er særdeles prinsipiell, aldeles uaffisert av personlige relasjoner eller andre agendaer, bør man tilegne seg et minimum av sakkunnskap. Kanskje bør man også velge sine eksempler med noe større omhu.
I sitt svar viser Slagstad ingen vilje til å beklage sin påtalte uvitenhet, enn si personangrepet, men fremsetter i stedet nye rykter fra lukkede rom, inkludert nye usannheter. Samtidig beklager han at fraværet av offentlighet medfører at «det ryktes og spekuleres over en lav sko». Her synes noen å ha gitt fra seg en anledning til å gå i seg selv.
Tjønneland – selv søker til begge de omtalte stillingene – gjør et forsøk på å utvikle Brynhildsvolls påstander om min inhabilitet. La meg redegjøre for kjensgjerningene. I en søknad om et «Centre for the Study of Cultural Exchange», innsendt i juni var jeg ett av sju medlemmer av en kjernegruppe. Vedkommende som til slutt fikk professor II-stillingen, var ikke partner i søknaden, men ett av prosjektleders elleve påtenkte medlemmer av et internasjonalt nettverk. Jeg hadde verken møtt vedkommende eller hatt samarbeid med henne før intervjuet i mai. Jeg kan dessuten knapt nok beskyldes for å ha favorisert henne.
Det har vært interessant å bli fremstilt som maktmenneske i Ibsen-land. Min egen erfaring er av avmakt: først i professor II-ansettelsen, og deretter ved at rådet ikke engang ble konsultert omkring sammensetningen av senterlederkomiteen. I Brynhildsvoll og co sin forestillingsverden, en verden som nå er blitt offentlig eie, har jeg likevel stått helt sentralt i å manipulere frem både det ene og det andre resultat, som en del av det store «Mønsteret».
Når utgangspunktet er som galest, blir debatten åpenbart originalest.
Tore Rem
Rådsleder, Senter for Ibsen-studier
Med dette setter vi strek for debatten i denne omgang.