Annonse
04:00 - 24. juni 2011

Lovutvalg og tvang

Annonse

Tvang i psykiatrien

Et regjeringsoppnevnt lovutvalg ledet av advokat Kari Paulsrud kom nylig med forslag til endringer i lov om psykisk helsevern. Utvalgets flertall, 14 av 15, anbefaler at retten til tvangsutøvelse gjennom «behandlingskriteriet» og «farekriteriet» skal opprettholdes. Med NOU 2011:9 «Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet» varsles dermed ingen grunnleggende endringer i nåværende lov. At noen mindre endringer foreslås, som isolert sett kan være forbedringer, rokker ikke ved at grunnlaget for diskriminerende tvangsutøvelse opprettholdes.

Ett utvalgsmedlem, Hege Orefellen, vil avskaffe særlovgivningen. Hun redegjør for sitt syn i en omfattende dissens: «Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre». Her vurderer hun psykisk helsevernloven opp mot FN-konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konklusjonen er at den norske særloven og adgangen til å tvangsmedisinere er i strid med FN-konvensjonenes diskrimineringsforbud og grunnleggende menneskerettigheter, og derfor bør avskaffes. Vi er fullt ut på linje med Orefellens argumentasjon.

Når tvangskritiske argumenter får plass i debatten, hevdes det kjapt at debatten er ensidig og unyansert. Realiteten er at mennesker som selv har opplevd tvang, og deres organisasjoner, tradisjonelt sett ikke har hatt mulighet til å delta i offentlig debatt, som har vært forbeholdt ekspertveldet av fagfolk. Når vi nå tar vår rettmessige plass til å ytre oss, og at avisenes redaksjonelle dekning også tar inn vår virkelighetsbeskrivelse, kommer reaksjonene fra dem som har dominert feltet tidligere. Dette feltet har vært og er fortsatt preget av til dels ekstreme maktforskjeller. Denne reaksjonen på at flere meninger får plass, sier mer om det totale eneveldet som har rådd, enn om hvorvidt dagens debatt er balansert.

Vi som vil avskaffe særloven og retten til tvangsutøvelse, blir ofte kritisert for å være uansvarlige og ute av takt med virkeligheten. Psykiatrisk tvang blir i dag forkledd som behandling, og beskrevet som hjelp og omsorg, selv om pasienten opplever skade. Vi mener at hvis det er nødvendig å gripe inn for å beskytte liv og helse, skal dette behovet ivaretas gjennom en generell lovgivning, slik tilfellet er for andre.

Psykiatridebatten viser generelt liten kunnskap om menneskerettigheter og diskrimineringsperspektivet; vi ser knapt spor av dette i tenkningen hos politikere, helsebyråkrater og fagfolk. På andre områder, som rase, kjønn og seksuell legning, kampen mot diskriminering vært lang og ført til store endringer. Dette gjenspeiles også i lovgivning som gir rettsvern mot diskriminering. Selv om mye gjenstår, ikke minst i praksis, registrerer vi en til dels sterk bevissthet om diskriminering hos politikere og andre beslutningstagere, samt i befolkningen for øvrig. Når det gjelder rettighetene til mennesker med psykososial funksjonsnedsettelse, «psykiatriske pasienter», stiller saken seg helt annerledes. Det synes akseptert at denne gruppa berøves grunnleggende menneskerettigheter, og at dette legitimeres gjennom en diskriminerende særlov. Vi vil faktisk påstå at det knapt nok eksisterer bevissthet om denne problematikken; derimot betraktes det som «naturlig» og «nødvendig».

Tvangsmedisinering er trolig det mest alvorlige og integritetskrenkende inngrep et menneske i psykisk helsevern kan utsettes for, og dette overgrepet får fortsette, forkledd som behandling, gjennom Paulsrud-utvalgets innstilling. Det mangler forståelse for at «psykiatriske pasienter» har krav på rettssikkerhet og vern mot krenkelser og overgrep – i likhet med andre grupper som tradisjonelt har vært diskriminert. I et intervju med forsker Ragnfrid Kogstad i Klassekampen 20. juni legges det frem dokumentasjon på alvorlige skadevirkninger av tvangsmedisinering. At levealderen kan reduseres med fra 10–30 år, er svært dramatisk; allikevel har dette knapt plass i debatten.

Forsvaret av tvang har i stor grad vært preget av de gode intensjonene til dem som utøver tvang. Men det det handler om, er tvangens resultat. Er det noe historien forteller oss, er det hvor veldig galt det kan gå til tross for gode intensjoner. Nettopp av den grunn må vi ha et lovverk som gir pasienter rettigheter som ikke avhenger av fagfolks gode intensjoner.

Tiden er nå inne for at psykiatrien som profesjon viser litt ydmykhet og gransker egen rolle. Det er tragisk at representanter for de fagprofesjoner som har sittet med makten i psykisk helsevern, ikke viser større evne til selvransakelse i møte med en kritikk som ofte har pasienters erfaringer med krenkelser og overgrep som grunnlag.

Det er tydelig at endringer ikke vil komme fra psykiatrien selv eller fra de juridiske miljøer som ønsker å bevare en diskriminerende særlov. Tiden er inne for at ansvarlige politikere tar ansvar for å styre et felt som ikke har vist noen evne til selv å endres.

Mette Ellingsdalen

We Shall Overcome – WSO

Bjørg Njaa

Menneskerettighetsutvalget psykisk helse

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt