Redaktøransvaret
Cornelius Jakhellns tekst «Æren og demokratiet» i Morgenbladet 29. juli inngår i en apologetisk-psykologisk tradisjon; kjenner du moren hans eller det vanskelige samfunnet han har vokst opp i, kan vi forstå gjerningsmannen. Vi gjenfinner fenomenet fra den utro pasienten som sier til sin kone: «Jeg er inne i en egosentrisk periode.»
Jakhelln skriver: «Vi som er oppvokst i et land i endring, har opplevd hendelser, bekjentskaper, gleder og problemer våre foreldre aldri har vært i nærheten av. Det som en gang var en homogen befolkning, er blitt flerfoldig i sin sammensetning. Utviklingen er irreversibel. Våre foreldres Norge er borte for alltid. Der ligger et dypt savn …». Stakkars. Og så i verdens beste land. Men teksten sier vi må ta de sinte unge menn på alvor. Det er flere tikkende bomber der ute. Jakhelln selv ble «rasende når de [regjeringen] forholdt seg pedagogisk til oss som borgere» og ville irettesette ham. Men hva annet skal man gjøre? For å ta et viktig eksempel: Norge har alltid vært flerkulturelt og heterogent. Det er en dyp fornærmelse mot samer, kvener, sigøynere, finner og tatere - og klassesamfunnet - å si at Norge noensinne har vært homogent. Å tro at våre foreldre ikke har vært i brytning, i etterkrigstiden, er tilsvarende kunnskapsløst.
Men Jakhellns misantropiske kontekst er også en klassisk trope i den nostalgiske fascismen. Den store fortellingen om renhet som fantes en gang i mytisk tid, brukes til å naturliggjøre en trussel. Morgenbladet, som trykker teksten, blir en blanding av mikrofonstativ og sosionom med kvasipsykologisk empati, og vi som lesere skal vise forståelse.
Misantropene trenger snarere irettesettelse, i likhet med andre som er tiltrukket av islamisme, nasjonalisme, antisemittisme eller islamofobi. Hvis man ikke tåler pedagogikk, må autoritet til: Stå opp, gjør en jobb, skjerp deg! Vi skal da ikke dulle med det farlig selvmedlidende?
Posisjoner av dette slaget påberoper seg forestillingen om systematisk sensur: «Noen av oss slipper til, men meningene våre er uvelkomne inntil det uvedkommende,» skriver Jakhelln. Å, mitt land er blitt borte, jeg føler meg fremmedgjort, ta mitt hat på alvor. Jeg blir sensurert, stakkars meg. Vi er mange, stakkars oss. Dette mantra går igjen i blogg etter blogg og i utallige anonyme debattinnlegg. Morgenbladet trår trøstende til, med humanistisk forferdelse i tårekroken. Men det er empirisk galt: Vi har lest det islamofobe hatpratet i årevis, ikledd en liksomvitenskapelig kulturell essensialisering av historien og kulturelle forskjeller - også i bøker og aviser.
Å bli refusert er noe man må regne med i offentligheten. Jo dummere du er, jo dårligere du argumenterer, jo mer feil det er i dine kunnskaper og jo mer forvirrende dine resonnementer er, jo oftere blir man refusert. Heldigvis. Dette gjelder alle felt. Det har ingenting med sensur å gjøre.
Er du ikke fornøyd, les en bok til, lær deg feltet, skaff deg systematisk, kvalifisert og skikkelig innsikt. Hvis du har som hovedhypotese at muslimske kvinner får barn for å okkupere Europa, kan det undersøkes empirisk. Hvis du tror at Norge noen gang har vært homogent, undersøk saken. Følelser, svak kildeforståelse og ensidig empiri holder ikke.
Det er greit med en litterær fremstilling av en fremmedgjort som er utsatt for rasisme i Paris, men skal vi belemres med middelmådighet, fordommer og usannheter for å tekkes ytringsfrihet, fordi redaktørene er redd for å legge lokk på debatten? Det bør være en redaktørs ansvar å være både autoritær og pedagogisk, hun skal lede, refusere, korrigere.
Det kommer stadig fornektende og apologetiske reaksjoner på Behring Breivik, med argumenter om at ugjerningen kun handler om psykologi, ikke om Vestens idéhistorie og islamofobi, og at man ikke må kvele debatten, med henvisning til trykkokermetaforen. Men én ting er sikkert: Et sted har Behring Breivik hentet sitt hat og sin legitimitet til handling fra, og det er rimelig å tenke at han neppe ville handlet slik hvis konspirasjonsteoriene og hatet ikke hadde funnet et fora eller hadde blitt irettesatt.
Morgenbladet kan godt innhente og vise frem den boblende gørra, men da som empirisk fenomen, og det bør analyseres. Det synes som om offentligheten nettopp trenger pedagogiske autoriteter som kan korrigere, snarere enn forståelsesfulle psykologer, slike som Jakhelln og Morgenbladet.
Runar Døving
Professor i sosialantropologi ved Markedshøyskolen