Debatt

Kl. 15.26–18.27

22. juli

Det finnes et monument for det som skjedde i dette tidsrommet den 22. juli 2011. Et ekte, usentimentalt og reflekterende monument. Det står der allerede.

Mange av oss har tenkt over det, det faktum at dette er tidsrommet som satte det fattbare på hodet, tiden hvor hvert sekund ble til et ondt år, hvor en avgrunn åpenbarte seg, hvor alt ble suget inn i ondskapens sorte hull.

Dette er selve tidspunktet som vil gå inn i historien, galskapens tidspunkt, redslenes tidspunkt, dødens tidspunkt, fortvilelsens og desperasjonens tidspunkt. Tiden hvor hvert sekund var ren grufull virkelighet.

Og dette vil alltid stå meislet i våre hoder, i vårt sinn, i våre tanker. Bomben sprang 15.26 og djevelen var løs til 18.27. Tidsrommet er urokkelig konkret til stede.

I samme tidsrom mistet 76 mennesker livet for én manns grufulle vilje. Mange ble såret, mange ble berørt og mange, mange rammet av den dypeste sorg. Et sorgens sorte hull ikke til å komme forbi. Tidsrommet står der som selve minnesmerket over den grusomme handlingen, over en handling vi ikke kan og ikke skal glemme.

Som et gåtefullt sammentreff ble klokkeskiven på det store vegguret på Møllergata 19, Oslos gamle politistasjon, i fasaden som vender ut mot Youngstorget, blåst inn av trykket fra bomben. Den gamle klokkeskiven er av sandblåst glass, og en fjerdedel av skiven ble knust av trykket. Denne fjerdedelen viser nesten på minuttet det samme tidsrom som martret oss, 15.26–18.27. Tilbake er et sort åpent hull med skarpe kanter, et stort sår i glasset, i tiden.

Egentlig bør dette glasset aldri repareres. Det er selve vitnesbyrdet om hva som skjedde i dette tidsrommet. Et sant monument over det som skjedde. Et bedre og mer talende monument er det neppe mulig å finne.

Alternativt kan denne klokkeskiven hugges i hvit marmor med en sort stålskive der hvor tidsrommet er borte, og lages slik at den sees fra begge sider, speilvendt fra baksiden. Det speilvendte som et symbol på at i dette tidsrommet var alt omvendt av det kjente. Det sorte kan også romme navnene på alle som ble så brutalt myrdet.

En naturlig plassering kan være i vannspeilet ved høyblokken, så nær hendelsens sentrum som mulig. Det var her det grufulle startet, det er her vi alle kan søke minnet.

Per Hess

Billedkunstner

Mer fra Debatt