I tidsskriftet Samtiden i 1990 har idéhistorikeren professor Jan-Erik Ebbestad Hansen en artikkel der han oppsummerer Odd Nerdrums forhold til norsk kunstkritikk. Han skriver her blant annet:
«Gjennom hele karrieren som maler er han blitt møtt med en påfallende negativitet fra det norske kritikerlaugets side. (…) [E]t fellestrekk var intensiteten i de negative karakteristikkene. Det var som regel tale om å «ta fyren» en gang for alle. Antydninger til åpenhet, dispensasjoner, usikkerhet, avventende velvilje etc. var i påfallende grad fraværende.»
Et interessant trekk ved noen av kritikkene er at de uttrykker forakt for Nerdrums publikum. Erik Egeland i Aftenposten skrev om de som besøkte en Nerdrum-utstilling: «Det er et problem som sannsynligvis henhører under sosial-psykologien.» Lengst i overføringen av negative holdninger fra Nerdrum til hans publikum går imidlertid Stig Andersen i en kronikk i Aftenposten fredag 19. juni.
Nerdrum fremstilles som profet for en «sekt» eller «menighet» av «sentimentale» som har «mangel på ekte følelser». Andersen mener at «avstanden fra det sentimentale til det brutale er som kjent ikke lang». Andersen kaller Nerdrums publikum et «uopplyst, trangsynt borgerskap», som lar seg «mane» til «autoritær persondyrkelse». Publikums smak representerer «populærkulturens triumf over kunsten». De har en «tro» som «fornuften preller av» på. De som liker Nerdrums malerier foretar en «virkelighetsflukt inn i en ullen, forloren åndelig atmosfære», og «slik blir bildene en del av propagandakulturens Blut und Boden – en ikonografi som spiller på det sentimentale og tilslørende». Stig Andersens angrep på Nerdrums publikum er en slags kunstnerisk rasisme, som neppe ville blitt akseptert om tilsvarende karakteristikker var gitt andre folkegrupper. Han karakteriserer påstanden om at Nerdrum er «forfulgt av kunststandens kuratorer og kritikere» som «vrøvlet». Andersens kronikk dementerer hans eget utsagn. Den bekrefter synet på kitsch som det onde i kunstens verdisystem.
Andersens syn på Nerdrum og hans malerkunst, som noe uærlig i seg selv, deles av store deler av det norske kunstfeltet, og blir derfor lett akseptert og ikke motsagt. Synet er hegemonisk og kunstpolitisk korrekt, det vil si at det påvirker den akademisk dannede verden. Der finner vi også advokater, både i rollen som aktorer, dommere, forsvarere, skattejurister og ligningssjefer, og store deler av medias kritikere og kulturjournalister. Det kan representere en fare for hans rettssikkerhet i den skattesaken som er reist mot ham.
Stig Andersens kronikk har tittelen «Profet over loven». Nerdrum har full rett til å heve seg over kunstens lover, men ikke over skatteloven. Der må han stille på like fot med alle andre. Men det må ikke være slik at hans overskridelse av kunstens lover kan tas som tegn på at han like gjerne kan overskride skatteloven. Den videre saksgangen vil vise om vi i Nerdrums skattesak har å gjøre med en kunstens Dreyfus-sak, der fordommer har erstattet rettferdighet.
Dag Solhjell
Kunstsosiolog