Annonse
04:00 - 28. januar 2011

Jorden under våre føtter

Avskjediget: Arnved Nedkvitne i Borgarting lagmannsrett forrige uke. Foto: Håkon Gundersen
Annonse

Nedkvitne

Håkon Gundersen omtaler i Morgenbladets siste utgave (21.januar) ytringsfrihetsforkjemperne som heier på Nedkvitne under verserende ankesak i Borgarting lagmannsrett. Hensynet til ytringsfriheten bør veie særlig sterkt ved universitetene, mener disse aktørene, og eventuelt må det overtrumfe hensynet til arbeidsmiljø. Vi forstår Håkon Gundersen slik at han etterlyser litt mer nøkternhet i sakens anledning. Da vil vi melde her nede fra at hvis ytringsfriheten er himmelen over saken, er arbeidsmiljøet ved Norges største lærested jorden under våre føtter.

For professorene Kristian Gundersen og Rune Slagstad og deres gruppe er denne saken, først i tingretten og nå i lagmannsretten, blitt en kjærkommen anledning til å fremføre universitetspolitiske standpunkter om professorers påståtte marginalisering i universiteters og høyskolers beslutningsprosesser. De ønsker professorers akademiske frihet og ytringsfrihet prinsipielt tolket i form av en grenseoppgang mellom Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (artikkel 10) på den ene siden og arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven på den andre, og finner Nedkvitne-saken egnet for dette.

Hvor langt kan man gå i å påberope seg ytringsfrihet, selv når man systematisk og over lang tid utgjør en stor belastning på det arbeidsmiljø man er en del av? Tingretten slo for ett år siden fast at Nedkvitne-saken ikke reiser noe spørsmål om hvor grensen går mot ytringsfrihet og akademisk frihet. Saken er irrelevant i så henseende fordi den har sitt tyngdepunkt et annet sted: brudd på allment aksepterte normer for adferd. Men med moralsk støtte fra de omtalte aktører og økonomisk støtte fra Forskerforbundet kjører nå Nedkvitne og hans nye advokat saken om igjen for likevel å fremtvinge en grenseoppgang.

Ingen betviler Nedkvitnes rett til å anke sin sak. Spørsmålet er hvor egnet den er til å figurere på en universitetspolitisk agenda. Hvem kommer til å tjene på dette? Og hvem betaler prisen? Mye av det som denne saken har virvlet opp, kan tolkes som at vi ved vårt universitet har et eksepsjonelt dårlig kollegialt klima, med sladder og slarv som daglig forlystelse.

Men det stemmer jo ikke. De aller fleste av oss er dannede mennesker som dessuten har mer enn nok med å skjøtte våre oppgaver. Vi kaster ikke bort tiden på å intrigere mot kolleger. Vi er også opptatt av Nedkvitne-sakens relevans, ikke for ytringsfriheten, men for et åpent og tillitsfullt miljø, der vi kan yte vårt beste og ytre oss fritt i beste akademiske ånd, gjerne med lidenskap og sterke ord, gitt et minstemål av dannelse og folkeskikk.

Karin Gundersen

Professor i fransk, UiO

Rune Svarverud

Professor i kinesisk, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.