Islamofobi
Morgenbladet presenterer 13. mai den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell. Gardell har vakt betydelig oppsikt med sin bok Islamofobi, som er tankevekkende og gir nye innsikter, men også er problematisk. Problemene knytter seg ikke minst til det politisk ladede begrepet islamofobi, som Gardell vil gi vitenskapelig legitimitet.
Det blir sjelden god vitenskap av å ta utgangspunkt i politiske skjellsord. Først og fremst blir Gardells analyse enøyd. I hans verden finnes én grunnleggende «fobi», den mot islam eller muslimer i vestlige samfunn. Skulle man bruke Gardells metode på historien, ville man nok finne andre og vel så virkningsfulle «fobier», ikke minst basert på klasse og kjønn. Hva med antivestlige «fobier»? Gardell ville vel betakke seg for selv å bli diagnostisert på samme måte som han setter diagnoser på andre.
Nå påstår Gardell at han ikke setter merkelapper på individer. Det finnes ikke islamofober, bare det islamofobiske «kunnskapsregimet». Finnes det heller ikke fascister, bare fascisme? Konstruksjonen er selvfølgelig umulig å gjennomføre, og Gardell greier det heller ikke. De som er formastelige nok til å kritisere, er selvsagt «fanget i eller livnærer seg av» islamofobien.
Politisk kritikk er den blinde flekken i Gardells begrep om islamofobi. All kritikk oppsummeres som fiendtlighet mot folk eller religion. Men mye av den diskusjonen som pågår i dag, gjelder jo nettopp politisk islam eller islamisme og forholdet til demokratiske institusjoner og verdier. Gardells analyse maskerer dette ganske effektivt. Det er kanskje også meningen?
Begrepet islamofobi er ført inn av islamister og ytre venstre (eller rettere sagt folk som påberoper seg å tilhøre venstresiden). Det er et politisk våpen, og det er neppe noen tilfeldighet at det er et nøkkelbegrep for den islamske samorganisasjonen (Organisation of the Islamic Conference), som Gardell nevner nærmest i forbifarten. I sin ellers grundige gjennomgang av begrepets idéhistorie ser Gardell bort fra denne tilknytningen. Kanskje heller ingen tilfeldighet?
Men rett skal være rett. Gardell ser det mange ikke gjør, nemlig at såkalt islamofobe og tilhengere av multikulturalismen (islamofile?) argumenterer ut fra samme «kunnskapsregime». De som mest konsekvent setter muslimer i bås og betrakter islamsk identitet som skjebne, er våre velmenende multikulturalister. Kanskje Gardell neste gang kunne rette oppmerksomheten mot det?
Finn Olstad
Historiker