Alternativ medisin
Alternativ medisin fikk en stor firesiders artikkel i Morgenbladet 24. juni. Jeg tenkte - er det endelig noen som kan bygge bro mellom to virkeligheter? Dessverre ble dette veldig forutsigbart, Morgenbladet! Vitenskapen fremstår som uangripelig, mens alternativ medisin knapt virker utover placeboeffekten og den effekten det er «å bli sett og forstått». Hva med å intervjue leger som arbeider både innen skolemedisin og med alternativ behandling? Riktignok er Dagfinn Høybråten i artikkelen talsmann for alternativ medisin, men han har både sin egen politikk og oldefarens innsats å forsvare.
La oss tenke oss at mennesket består av kropp, sjel og ånd (fy da!) eller materie, energi og bevissthet, og at disse tre aspektene virker gjensidig inn på hverandre og på helsen. En type behandling som anerkjenner disse tre nivåene og har en helhetlig tilnærming, vil søke å stimulere personens selvhelbredende krefter på alle tre nivåer. Hvordan observere virkningsmekanismene i en slik type behandling hvis man i utgangspunktet bare anerkjenner kjemiske virkestoffer? Det interessante måtte være å diskutere hvilke premisser og begrensninger som ligger i det rådende vitenskapsparadigmet, og som ligger innbakt i begreper, teorier, instrumenter og metodologi.
Nafkam har utviklet en alternativ forskningsmetode som jeg oppfatter skal ivareta alternativfeltets egenart bedre enn tradisjonell legemiddelforskning. Dette er positivt. Det åpner likevel for flere spørsmål. For eksempel: Hvilken betydning har legevitenskapens bruk av naturvitenskapelige metoder for de svarene den kommer frem til? Og: Skolemedisinsk praksis i dag er i stor grad å fjerne symptomer ved hjelp av medisiner som griper inn i kroppens biokjemi. Andre effekter av medisinen anses som sekundære og slår tilfeldig ut for den enkelte pasient, derav ordet bivirkninger. Alternativ behandling søker å hjelpe kroppen til selv å rydde opp. Gjør asymmetrien mellom det å fjerne ett symptom (og se bort fra bivirkningene) og å hjelpe kroppen med å restituere et vell av biokjemiske og energetiske interaksjoner, det vanskelig å sammenligne de to angrepsvinklene? Finnes det en felles helse- og sykdomsforståelse som gjør at man på en meningsfull måte kan kritisere begge tradisjoner?
«Ubehaget i medisinen» er økende og lar seg ikke bare løse med å gi legene mer tid med pasienten og forbedre deres kommunikasjonsferdigheter. Gapet mellom erfaringer og hva som kan dokumenteres vitenskapelig blir større. At det som er sant bestemmes av hva vitenskapen til enhver tid forstår og kan måle, blir for snevert for stadig flere som gjør seg egne erfaringer. Også innen vitenskap finnes konkurrerende verdensbilder. Systemteoretikeren Ervin Laszlo beskriver i sin bok «Revolusjon i vitenskapen» fremveksten av et holistisk paradigme som kjennetegnes av en dypere sammenheng mellom liv, univers og bevissthet. Hvilke konsekvenser får oppdagelser i moderne naturvitenskap for en materialistisk orientert legevitenskap?
Det er en ærlig sak å si at med dagens vitenskapelige metoder kan man ikke måle effekten av en rekke alternative behandlingsmetoder. Vinjar Fønnebø i Nafkam sier det slik om homøopati: «Mitt bidrag til debatten er at hvis vi nå er enige om at middelet ikke virker, er det ikke dermed sikkert det er så lurt å slutte å gi det. Det har sannsynligvis en veldig sterk signalbetydning.» Hvis løsningen på den anomalien som homøopatien representerer er at a) enten lider en hel utdanningsgruppe og deres pasienter av falsk tro eller b) de er ikke rasjonelle aktører - er dette et tegn på at vi trenger å utforske vitenskapsteoretiske grunnlagsproblemer nærmere? La oss ikke kvele den faglige nysgjerrigheten av redsel for å måtte gi slipp på den kritiske fornuft og havne i før-rasjonalitetens tidsalder. Nafkam har en viktig oppgave i en brytningstid.
Kirsten Øien
Forlagsredaktør