Rasisme
Mitt forsøk på begrepsoppklaringer i kommentaren omkring «rasisme» i Morgenbladet 12. august har åpenbart ikke falt i god jord i alle leirer. For å repetere saken: Jeg kritiserte Erna Solberg for å sammenligne den rasistiske antisemittismen i mellomkrigstiden med den negative omtalen av muslimer i dagens Norge. Det virker som det nå er allmenn enighet om at hun har dummet seg ut ved å servere den billige og ubegrunnede historiske analogien. Se sist Jorunn Sem Fures kyndige kronikk i Aftenposten 18. august som kaller Høyre-lederens historietime for «en grov forenkling». Dessuten føyde jeg til noen ord om at «rasismen» – og dermed «antirasismen» – kanskje var i ferd med å bli noe avleggs, fordi det enfoldige rasebegrepet ikke fanger opp de aggresjonene som nå behersker scenen.
Jeg foreslo at man burde skille mellom rasisme som idé, affekt, overgrep og begrunnelsestype. Dessuten foreslo jeg at man burde skille tydeligere mellom skepsis, kritikk, hets og hat. De sterkeste ordene har nemlig sittet noe løst i den norske debatten, og Rune Berglund Steen svekker ikke inntrykket av at stemmevolumet i visse kretser oppfattes som et sentralt argument. Ønsket var selvsagt at 22. juli også skulle innlede en noe mer tenksom måte å snakke om problemene på. For så vidt fikk jeg mitt ønske oppfylt i Studentersamfundet i Oslo allerede forrige torsdag da Grete Brochmann, Gudmund Hernes, Hege Storhaug og Unni Wikan gjennomførte en meget interessant, lærerik og forbilledlig debatt om de aller vanskeligste spørsmålene omkring integrering og innvandring. Så det går an.
Tilsvaret til mine funderinger fra Antirasistisk Senter var overraskende aggressivt, fordi jeg alltid har oppfattet den jobben de gjør, som rettmessig og nødvendig. Likevel – og nettopp derfor – kunne de bidra ytterligere positivt ved å holde de begrepene som styrer aktivitetene deres, tydeligere fra hverandre. I den situasjonen som foreligger, er det nemlig «antirasistene» som mer eller mindre alene holder liv i det enfoldige rasebegrepet. De spiller en sentral rolle slik at språkbruken deres, på godt og vondt, smitter over på det offentlige ordskiftet.
Å skille mellom rasismen som affekt og ideologi er desto viktigere, fordi så mange går til debatten med amatørmessige, idealistiske fordommer. De tror at ideer fører til handlinger, eller at handlinger skyldes ideer. Men slik er det bare i unntakstilfeller. Ideer er også bortforklaringer, unnskyldninger, rettferdiggjøringer på etterskudd, falsk reklame og ledd i bevisste tåkeleggingsstrategier. Særlig gjelder det selvsagt på det politiske og ideologiske feltet. Også forholdet mellom affekter og grusomhet er langt mer komplisert enn man gjerne tror – slik Hannah Arendt og Zygmunt Bauman har vist i sine studier av holocaust.
Årsakene til handlinger og begrunnelsene for handlingene har bare sjelden noe med hverandre å gjøre. Begrunnelsene kommer ofte i stedet for det man ikke kan, vil eller tør si. Å studere slik underfundig språkbruk er mitt fag. Det er for eksempel velkjent at antisemittismen som ideologi ofte har hatt sine blomstringstider etter massakre og overgrep mot jødene. Ideene har ikke forårsaket noe som helst. Drivkraften har vært affekter. Ideene har bare konservert, reprodusert og beskyttet affektene. Grunnen til mitt forslag om begrepsavklaringer var derfor å forberede en litt annen type analyse av det moderne fremmedhatet. Det var ikke i mine tanker å svekke eller angripe det antirasistiske arbeidet, men tvert imot å styrke dets intensjoner ved å rydde litt i verktøykassen. Jeg skjønner nå at min bistand er uønsket. Man kan bare spekulere over grunnene.
Jan Brockmann – som, til forskjell fra Rune Berglund Steen, Sindre Bangstad og Erna Solberg, er godt informert om tysk mellomkrigstid – lurer på hva i all verden jeg mener med at det skulle eksistere en «symmetri» i fremmedhatet. Til det vil jeg svare: Det er aldri skjedd i historien at noen har hatet eller foraktet andre uten at affektene også på den andre siden har tatt preg av det. Jeg snakker altså om affekter og ikke om overgrep. For til overgrep trengs maktmidler, og som regel har de som har måttet tåle overgrep, vært uten tilstrekkelige maktmidler til å forsvare seg. Det gjelder både forholdet mellom samfunnsklasser, forholdet mellom flertalls- og mindretallsreligioner, forholdet mellom folkegrupper av ulikt etnisk opphav og forholdet mellom kjønnene.
«Hellig krig» var noe bysantinerne først brukte om krigene mot perserne før islams tid. Senere overtok muslimene begrepet på 600-tallet. Så i de langvarige kampene mellom bysantinere og muslimer var symmetrien komplett. De førte begge «hellig krig» mot den andre parten. Vesten kunne ikke underbygge sin forakt for eksotiske folkeslag med sin «orientalisme», uten at de andre svarte med en like nedlatende og foraktfull «oksidentalisme». Symmetri. Korsfarerne kalte muslimenes barn for «kamelunger», og muslimene kalte korsfarernes horunger i Det hellige landet for «pattegriser». Symmetri. De rike forakter de fattige, fordi de har tapt livskampen, og de fattige forakter de rike fordi de har vunnet den. Konene snakker om «dumme menn», og karfolka snakker om «troll til kjerringer», osv. osv.
Poenget er at om man skal nedbygge fremmedhatet, må man alltid regne med at det er tosidig. Jødene var maktesløse i Europa i flere hundreår, men det de sa og skrev seg imellom, når de omtalte de kristne overgriperne, står rimelig nok ikke tilbake for noe i sinne og forakt. At jødene ikke gjennomførte overgrep mot kristne, skyldtes deres våpenløshet og ikke noe annet. Begrepsbruken deres var alt annet enn fredsommelig. I moderne tid utviklet de i tillegg en sår humor for å holde orden på aggresjonene.
Jeg tror det ligger en aktuell lærdom her, nemlig at nedbygging av fremmedhat er nøyaktig dobbelt så vanskelig som det man gjerne tror. Det er nedlatende å forestille seg at de andre vil bli vennesæle straks vi bestemmer oss for å bli vennlige mot dem. Hatet etter lang tids overgrep nedfeller seg i språket, konserveres av mytologier, repeteres i fortellinger, beskyttes av ideologier og reproduseres av oppdragelsen – på begge sider. Her er det mye å ta fatt i, og ære være dem som gjør det.
Det tredje innlegget mot min kommentar for to uker siden var skrevet av sosialantropologen Sindre Bangstad. Jeg har lett forgjeves etter kognitivt innhold, det vil si påstander og argumenter, i teksten hans. Det affektive innholdet, det vil si insinuasjoner og mistenkeliggjøring, var desto tydeligere. Det dreide seg om min person. Akkurat på det feltet er jeg inhabil, så jeg avstår fra å svare.
Trond Berg Eriksen
Professor i idéhistorie