Annonse
04:00 - 25. februar 2011

Hvorfor er søskenbarnekteskap verneverdig?

Annonse

Inngifte

Det var godt å lese i Morgenbladet 18. februar at Chaudry ikke, slik det kunne fremgå av intervjuet i avisen 21. januar, mener å bagatellisere konsekvensene av inngifte for den enkelte familie som er så uheldig å få et eller flere barn med utviklingsavvik. Til tross for disse forsikringene er det likevel påfallende at han og medforfatterne Heiberg og Sajjad poengterer at enkeltfamilier med store lidelser ikke er et folkehelseproblem, og, av en grunn de ikke har forklart, forsvarer praksisen med søskenbarnekteskap til tross for åpenbart negative helseeffekter som kan fjernes i løpet av en generasjon. Det er spesielt interessant at Heiberg, som er en forkjemper for utvidet befolkningsbasert genetisk testing av nyfødte, ikke anser dødfødsler og utviklingsavvik hos «noen få» barn av pakistanske søskenbarn for et folkehelseproblem, mens altså like få barn i hele den norske befolkning fortjener genetisk screening av samtlige 60 000 fødte hvert år.

Hvorfor er søskenbarnekteskapet så verneverdig? Man peker på stigmatisering som et problem, men den beste måten å unngå denne på er jo å slutte med praksisen. De kan jo ikke mene at alle vi andre skal slutte å synes at søskenbarnekteskap er uklokt?

Det er også litt synd at til tross for at forfatterne ikler seg alle sine faglige regalier, også når de synser om jus og politikk, bidrar de fortsatt ikke til å opplyse debatten ved å svare på mine og andres faglige innvendinger og spørsmål. Tvert imot gjentar de fortsatt like ukritisk tallene for misdannede barn i søskenbarnekteskap i den brede befolkning som om disse uten videre gjelder for en systematisk inngiftet befolkning.

Selv om vi ikke har fullstendig kunnskap om frekvensen av genvarianter som kan gi sykdom som bare oppstår når begge genkopier er defekte (recessiv sykdom), kan vel forventet effekt av inngifte gjennom generasjoner på hyppigheten beregnes matematisk. Ashkenazijøder har også vært inngiftet gjennom hundrevis av år, og har en ganske vitenskapelig tilnærming for å redusere helsevirkningen av sin reduserte genvariasjon for fortsatt å kunne gifte seg med hverandre, om enn ikke alltid med den de helst ønsker. Det er synd at så kompetente professorer bare snakker seg bort fra spørsmålene, og ikke bruker sin kompetanse til å utdype og belyse problemstillingen.

Når leger vet om et slikt alvorlig helseproblem, men argumenterer for at det ikke er viktig selv om løsningen ligger i dagen, er det nok flere enn jeg som stusser.

Ola Myklebost

Institutt for molekylær biovitenskap, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt