Debatt

Hvis man ikke får det til selv?

Surrogati

Ikke alle barn er planlagt. Ikke alle er ønsket heller. Noen er sågar resultatet av ikke helt greie seksuelle engangsforbindelser: one night stands, voldtekt, andre maktrelasjoner; ikke ideelle settinger! En av årsakene til at det overhodet er adoptivbarn tilgjengelig på denne kloden er at noen barn rett og slett trenger bedre vilkår enn de først ble tildelt. Heldigvis for dem er noen mennesker ikke i stand til å få egne barn og åpner sine favner for dem. For tiden kommer de fra fattige land, og ofte har de hatt en hard start på livet.

Ikke alle får lov å adoptere. Og ettersom sosiale, kulturelle og økonomiske vilkår for enslige og fattige mødre blir bedre i mange deler av verden, er det vanskelig å finne adoptivbarn til alle de som ønsker seg. I skoleklasser i 1960-tallets Norge var det ofte en eller to norske adopterte barn. I dag er det ingen. Norske kvinner beholder barna sine selv. Folk som vil adoptere, må stille seg i kø. Først for å bli vurdert normativt for egnethet, så for å finne et barn i et fremmed land. Og så må de - i alle fall i navnet - være ferdig med å ønske seg egne barn og ferdige med prøverør - Og så må de ikke være for gamle, ikke syke, ikke ha en sykehistorie med depresjon, og inntil nylig, ei heller være enslige. Noen av de barna som er bortadopterbare, er heller ikke nyfødte og friske lenger.

For noen renner tiden ut. De har brukt tid på å utdanne seg og finne sin livspartner og på å forsøke å få barn, uten å lykkes. De har stått på venteliste i årevis for teknologisk behandling. De har stått i kø på sosialkontoret for å få sin vurdering av snusfornuftige og velmenende, men strenge sosialarbeidere. «De barnløse kan adoptere» er en helt fin løsning - for dem som kommer gjennom nåløyet. Selv jeg, en heterofil, normalt utrustet og sosialt og økonomisk stabil kvinne som til og med har oppdradd et barn «to perfection» fikk avslag på adopsjon: først fordi jeg i mellomtiden ble enslig, senere fordi jeg i neste mellomtid ble for gammel. De nye reglene kom senere enn de jeg i min livssituasjon klarte å leve opp til.

Er ikke barnløses ønsker noe verdt? Skal barnløse ikke høres? Noen ganger kan det se ut som det er irrelevant å lytte til deres stemmer … eller at man blir diskvalifisert fordi man mener «feil ting». Men det er viktig å skjønne at det å oppleve ting på kroppen endrer tankene og grensene. I en så vanskelig debatt alle komme til orde. I abortdebatten må vi lytte til de kvinnene som vil ta abort. I avansert kreftbehandling må vi høre hvordan våre klienter opplever høyteknologi. I barnefordelingssaker må både far, mor og barna høres, selv om de ofte er i konflikt. De som ikke liker muslimer og innvandrere, må tåle å høre hvordan de opplever oss.

Mange barnløse vil adoptere. Noen vil det ikke. Noen får ikke lov. De ufrivillig barnløse pasientene jeg har snakket med, og det er ganske mange, vil først og fremst gjerne ha barn. Helst egne. Og de tøyer grensene for «naturlighet» i sine forsøk. Det er urimelig hardt å ønske seg noe veldig sterkt, vite at det finnes en teknisk/biologisk mulighet, og så bli bedt om å takke nei til den. Jeg ber om forståelse for at barnløse faktisk kan tenke seg å sette allment aksepterte normer på spill. Normene er forskjellige i USA, India, Ukraina og Norge. Lovene også. De fleste ønsker å følge lover, regler og normer. Men i Norge har det vært alt for strengt, altfor vanskelig å få til noe som helst om man ikke er hvit, vakker og velutdannet, rik, ung, gift og lykkelig.

Jeg er ikke uten videre for alle former for surrogati, men jeg vet at noen steder - for eksempel i USA - har de fått til noe som fungerer: både for surrogatmora, barnet og de som ønsker seg barn. Det er lovregulert og det koster, men det skader ikke noen. Jeg synes man kan åpne for altruistisk surrogati, og sørge for at der noen søker surrogati i utlandet, så skjer det på en regulert måte. Jeg synes også at vi skal gi alle barn et godt liv og ikke diskriminere dem etter hvordan de er laget - uansett hvordan og med hvem de er unnfanget og født.

Johanne Sundby

Professor i samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo.

Mer fra Debatt