Debatt

Et mangehodet vesen

ADHD

Det er med overraskelse jeg leser den gamle foreleser Karl L. Reichelts debattinnlegg «Om barndommens bølgedal» i Morgenbladet 16. september. Reichelts hyllest av det biologiske paradigme og legemiddelindustriens inntog i barne- og ungdomspsykiatrien forundrer meg, i en tid hvor fagetikk og epigenetikk er sentralt i alt vi tenker og gjør. Et slikt ensidig fokus på forståelsen av ADHD er bare vanlig å se hos dem som er avhengig av å holde legemiddelindustrien under legefrakken. Nyere forskning om ADHD viser nemlig at arv og miljø påvirker hverandre som vann, mel og gjær i en brødbakst.

Parallelt med innføring av den nye skolehverdagen på starten av 1900-tallet fikk man beskrivelser av barn som skapte problemer i klasserommet. For mange elever ble den nye skolehverdagen med krav til tålmodighet, utholdenhet, ro og orden en vanskelig disiplin. Man omtalte disse barna som moralløse, uten dannelse, og man mente at problemene måtte knyttes opp mot dette. De «moralløse» kom ofte fra de lavere samfunnslag der foreldrene var fattige og selv hadde problemer.

På 1990-tallet steg det frem et stadig sterkere forskningsmiljø, anført av forskere i USA, som brukte betydelige økonomiske midler for å bevise det nevrobiologiske grunnlag for denne lidelsen. På den bakgrunn mente de at det var omfattende belegg for å si at ADHD var en arvelig lidelse som skyldes nedsatt funksjon i spesifikke nervotransmittersystemer i hjernen.

Bruk av medisinen Ritalin (mentylfenidata) på urolige barn var ikke noe nytt fenomen i fagfeltet, men skjøt nå for alvor fart. Mange tok nå helt avstand fra å tenke at lidelsen kunne vært forårsaket av forhold omkring barna. Fokuset var fra nå av at det var noe galt i barnet, på nevrotransmitternivå. I dag blir nærmere 30 000 nordmenn medisinert med denne såkalte «uromedisinen». Foreskriftsutgiftene har økt fra 19 millioner i 2002 til i dag å være på nær 200 millioner.

I februar 2010 brukte FNs barnekomité uttrykket «seriously concerned» om situasjonen i Norge. WHO (Verdens helseorganisasjon) har også siste år advart mot den eksplosive utviklingen som har skjedd rundt medisinering av urolige barn i Norge.

Ledende fagmiljøer og fagpersoner mener vi er på feil vei, og nye studier viser at langtidseffekten av medisineringen er sterkt overvurdert. En av lederne bak den sentrale «MTA-studien», William Pelham, uttalte nylig at effekten av medisineringen var betydelig mindre enn først antatt. Her i Norge har Anne Karin Ullebø dokumentert i sin doktoravhandling fra 2010 at forekomsttallene for ADHD har vært overvurdert i Norge i mange år. Den amerikanske legen Allen Frances, som i 1994 ledet utvalget som tok inn ADHD i den amerikanske diagnosemanualen DSM-IV, skrev i fjor en selvkritisk artikkel i Los Angeles Times der han formulerte seg slik: «Vi forsøkte å være konservative og forsiktige, men utilsiktet bidro vi til tre falske epidemier: ADHD, autisme og bipolar sykdom. Vårt nett var for vidt og fanget mange som ville hatt det mye bedre utenfor psykiatrien.»

ADHD er et mangehodet vesen hvor mange av de uttrykk og symptomer som kommer frem også er vanlige i befolkningen. Det er sannsynlig at det finnes like mange grunner til urolige, impulsive og ukonsentrerte barn, som det er grunner til at barn er redde, engstelige og bekymrede.

Espen Idås

Psykologspesialist

Mer fra Debatt