Debatt

Espen Schaanning tar feil

Biografidebatt

I Morgenbladet 11. februar går Espen Schaaning voldsomt ut mot Espen Søbye og hans biografi En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869–1965. En arkivstudie. Uten videre sammenligner han denne nesten 1000 sider svære sakprosamastodonten med et ynkelig sammenrask av pratsomhet. Og han kritiserer et så å si samlet anmelderkorps for ikke å se at Søbyes bok er en «kjempedårlig masteroppgave». Istedenfor å kle av Søbyes arkivstudie og påpeke det åpenbare – at boken er umodent ordgyteri og retningsløs avskrift – hylles Søbyes bok av «en liten klikk» som et «kunstverk», og så frametter …

Espen Søbye må selvsagt svare for seg selv, men som en av de angrepne anmelderne har jeg lyst til å gjenta at dette er en god og leseverdig bok, ja oppsiktsvekkende leseverdig, faktisk. Espen Schaanning tar feil i sin kritikk. Keiseren har klær, selv om han har kledd seg ut i litt snåle gevanter. Med andre ord er Schaanning inne på noen pussigheter ved boken som bør kunne debatteres.

Før jeg leste og endelig anmeldte En mann fra forgangne århundrer i programmet «Bok i P2» sammen med NRKs kulturjournalist Knut Hoem, så jeg meget skeptisk på Søbyes tekst. Ikke minst var omfanget av biografien en utfordring. Det antydet en manglende vilje til redigering og struktureringsarbeid fra forfatterens side. Kanskje led forfatteren og hans forlag av manglende selvkritikk? En annen fordom var knyttet til hypingen av Espen Søbyes person. Søbye har en høy status i det kulturelle Norge, og statusen kan svekke dømmekraften hos litt lettlurte typer. Søbye selv viser av og til manglende dømmekraft, som når han i et intervju i «Dagsnytt 18» om arbeidet med arkivstudien anklager den ihuga antinazisten og krigshelten Johan Scharffenberg for å være en slags proto-fascist. Slike og lignende tøvete uttalelser burde svekke Søbyes etos i norsk offentlighet.

Desto mer overraskende – og overraskelsen var svært gledelig – var det å lese denne litt skrudde arkivstudien. Boken var faktisk en stor leseropplevelse. Gjennom fortellingen om Scharffenberg ble moderne norsk historie gjort levende på en måte som det er sjelden å få den levendegjort i tradisjonelle historieverk. Gjennom Søbyes tekst får leseren presentert for seg selv et oppsiktsvekkende eksempel på overgangen fra den norske embetsmannsstaten til den norske velferdsstaten. Scharffenbergs omforming fra å være en del av en embetsmannselite til å bli en tung sosialdemokratisk sosialingeniør, gir leseren rett og slett uvurderlig innsikt i det norske samfunnets modernisering. Dessuten gir boken oss et konkret eksempel på at denne moderniseringen var et disiplineringsprosjekt der de gale, de kriminelle og de reisende som ikke uten videre lot seg innlemme i dette disiplinerende danningsarbeidet, ble omformet til vitenskapelige gjenstander av og i den nye psykiatrien. De gale, de kriminelle og de reisende ble i moderniseringsprosjektet sperret inne i institusjoner. De ble professor Johan Scharffenbergs studieobjekter og pasienter.

Og dermed er jeg inne på det som kanskje er den største utfordringen ved å lese Espen Søbyes bok. Den krever et visst kunnskapsnivå hos leseren for å kunne leses med fullt utbytte. Eller som helseforskeren Svein Atle Skålevåg skriver i den intelligente og innsiktsfulle meldingen av boken i tidsskriftet Prosa (nr. 6, 2010): «Søbyes tekst gir så godt rom for leseren. Det er en tekst med respekt for leseren, som ikke pådytter ham for mange tolkninger og synspunkter.»

Tror ikke Espen Schaanning at slike kloke lesere finnes i Norge utenfor den lille klikken av sakprosaanmeldere? Og har ikke Espen Schaaning tillit at det norske samfunnet har dannede og kunnskapsrike lesere som evner å se det samme som vi anmelderne har sett?

Kjell Lars Berge

Professor, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt