Debatt

– En tidsmaskin

Denne debatten er en tidsmaskin. Den tar oss med på en reise 50 år tilbake i tid, som knytter an til ideologiske skillelinjer i norsk billedkunst som i dag ikke virker aktuelle. I dette ideologiske landskapet har Nerdrum selv, med et nærmest tautologisk begrep om kitsch og en paranoid iscenesettelse av seg selv som misforstått geni, lagt premissene for debatten. Denne klebrige materien har kokt inn til en uendelig debatt omkring hvorvidt Nerdrum er genial eller gal og om hans malerier er kunst eller kitsch. I et kunstfaglig perspektiv er dette en ganske uinteressant debatt, hvor det i praksis nærmest har vært umulig å vurdere kunstnerskapets plass og betydning i norsk kunst på et analytisk, kritisk og nyansert vis.

Det er på tide med mindre polemikk til fordel for en mer nøktern debatt, hvor Nerdrums kunstnerskap vurderes ut ifra dets historiske og kulturelle kontekst. Slik kan man også forholde seg kritisk til premissene Nerdrum har lagt for debatten. For eksempel bygger Nerdrums paranoide iscenesettelse på en påstand om at han står i opposisjon til modernismens nonfigurative maleri, og at dette er noe av årsaken til hans angivelige marginalisering. I dag virker dette argumentet uaktuelt, om det i det hele tatt har hatt relevans. Påstanden bygger på en forestilling om den nonfigurative kunstens hegemoni i norsk billedkunst. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Da Nerdrum debuterte i begynnelsen av 1960-årene stod det nonfigurative maleriet riktig nok høyt i kurs, men det var en nyvunnet posisjon. Det postkubistiske og ganske så figurative maleriet som dominerte mellomkrigstiden, preget fortsatt kunstscenen. Blant yngre kunstnere var Nerdrum ikke alene om å arbeide i et figurativt uttrykk. Det burde rekke å nevne stilromantikere som Frans Widerberg, Svein Strand og Bjørn Ransve. Det figurative var også et sentralt element i 1970-årenes politiske maleri. Man finner her flere forbindelser til Nerdrums kunst. Nerdrum vendte seg også mot skulpturscenen, hvor et klassisk og figurativt uttrykk gjorde seg gjeldene langt ut i 1980-årene. Særlig ble Joseph Grimeland av betydning for Nerdrum. Det figurative står i det hele tatt sterkt i norsk billedkunst, og påstanden om Nerdrums kamp mot det nonfiguratives angivelige hegemoni er tendensiøs. Med slike kontekstuelle perspektiver ville man nok finne at Nerdrum er i takt med sin tid. Slik kan man legge grunnen for en mer nyansert og nøktern debatt omkring hans kunst og dens betydning.

Lars Toft-Eriksen

Kurator, Stenersenmuseet

Mer fra Debatt