Annonse

Annonse

04:00 - 08. juli 2011

En ny redaksjonell debattkultur?

Tvang i psykiatrien

«Er retten til å gå til grunne en menneskerett? Ja, mener mindretallet i Paulsrud-utvalget, med støtte fra knickers-sosialisten Ketil Lund. - [som] med sitt politiske grunnsyn trygt forankret i overklasse-SV - reagerer overfor Morgenbladet ikke bare på tvangsmedisinering, men er også sterkt kritisk til bruken av tvang i psykiatrien generelt [ …] Problemet med denne typen abstrakt idealisme er at den uttrykker en berøringsangst overfor det konkrete, en angst man ikke kommer langt med i den tunge psykiatriske virkeligheten. Riktignok er det slik at tvang er billigere enn frihet. Men også den billige humanismen kan vise seg å bli svært kostbar.»

Med disse tiradene begynner og avslutter Morgenbladets debattredaktør, Marit Karine Slotnæs, sitt innlegg om tvangsbruk i psykiatrien den 24. juni. Hun må ha vært i et forhåpentligvis sjeldent slett lune og simpelthen bukket under for et nærmest eruptivt behov: Å understreke sin ringeakt for meninger fra «knickers-sosialister» - et ikke ukjent begrep i mine yngre dager - og mennesker «trygt forankret i overklasse-SV». Eller er kanskje den argumentative verdi av begrepsbruken innlysende for Morgenbladets redaksjon? Er forresten knickers-sosialist og overklasse SV-er ment som synonymer, altså for eksempel slik at Jonas Gahr Støre ikke kan være knickers-sosialist, eller er det her subtile forskjeller i den spott redaktøren overrisler meg med? Nok om det.

Slotnæs later i hvert fall til å mene at mennesker med så begrensede erfaringer som jeg - Lund har gransket de hemmelige tjenestene og engasjert seg for palestinerne i Gaza, skriver hun - har en slik berøringsangst overfor konkrete psykiatriske problemer at standpunktene er lite å lytte til. Leserne bør kanskje vite at helt uten berøringserfaring kan jeg neppe sies å være etter nærmere 20 år som advokat på området, herav mange års virksomhet for Norsk forening for mental helse og for en mengde tvangsinnlagte pasienter som har villet ut av tvangspsykiatriens grep. Tvangsbruken ble for øvrig inngående vurdert i et omfattende lovarbeid på 1980-tallet som professor Jan Fridthjof Bernt ledet og som jeg deltok i, et arbeid som møtte intens motstand fra psykiatrien og ble skrinlagt.

Redaktørens innlegg gir ellers uttrykk for standpunkter som ikke nettopp bekrefter en udiskutabel dømmekraft. Tvang i psykiatrien er ikke et samfunnsproblem, skriver hun: «Det dreier seg om en relativt liten gruppe pasienter; tallet for tvangsinnleggelser i 2009 var 7203.» Hva er det hun her mener å si? Er det ikke et problem fordi det ikke er mange nok som lider hvert år? Pålitelige tall for tvangsbruken forligger for øvrig ikke. Hvor mange tusen syns hun må til, hvor store krenkelser, hvor store lidelser; er det kanskje tale om et problem av en annen art, i så fall hva slags problem? Neppe noen som virkelig har interessert seg for dette feltet, har noensinne vært i tvil om at den svært omfattende tvangsbruken i Norge, med sine betydelige variasjoner mellom institusjoner og regioner avhengig av holdninger og tvangskultur, nettopp er et samfunnsproblem av høyeste orden. At ikke tusenvis av krenkelser, lidelser, ødelagte liv, dokumentert gjennom utallige beretninger, når opp til redaktørens terskel for et samfunnsproblem, er trist, men på sett og vis også egnet til å belyse hvorfor tvangsbruken ikke har latt seg redusere. Jeg har for øvrig gjort rede for mine standpunkter i en kronikk i Klassekampen 14. juni.

Slotnæs’ argumenter, som stadig gis en slagordsmessig vri, er vanskelig tilgjengelige: «Tvang er billigere enn frihet. Men også den billige humanismen kan vise seg å bli svært kostbar.» Hva er det hun mener eller argumenterer for eller mot her? Poenget for mindretallet i Paulsrud-utvalget - den enestående kompetente Hege Orefellen, som sto alene mot et betydelig flertallspress, og jeg selv har vært at tvangsmedisinering, som er tvangspsykiatriens sentrale innhold, er billig og symptomdempende, men for øvrig uten dokumenterte terapeutiske effekter og ofte et svært destruktivt virkemiddel. Det har virket som en sovepute i mer enn 60 år og hindret utvikling av positive og mer ressurskrevende behandlingsregimer som vi vet virker.

Og hva mener Slotnæs med den billige, men svært kostbare humanismen, som jeg og Hege Orefellen visstnok begge går inn for - vi påstås jo å svare ja på hennes generelle spørsmål om retten til å gå til grunne er en menneskerett? Det sentrale i vår tilnærming er en grunnleggende annen tilnærming til og respekt for mennesker med psykiske lidelser, deres menneskeverd og autonomi. Ingen av oss utelukker bruk av tvang overfor mennesker - uansett arten av lidelse - hvis det foreligger en nødstilstand med konkret fare for liv eller vesentlig helseskade og når alle andre muligheter har vært forsøkt.

Flikking på det dypt diskriminerende tvangssystemet for mennesker med psykososiale lidelser har gjennom tiår vært nytteløst, holdningene som bærer det har vist seg endringsresistente, og systemet må derfor avvikles. Det helt overordnede mål for tvangspsykiatriens kritikere er å fjerne de omfattende og systembaserte ydmykelsene tvangspsykiatrien utsetter pasientene for. Erfaring viser at så å si alle er mulige å nå med frivillig hjelp, med tid, tålmodighet og ydmykhet: «Men al sand Hjælpen begynder med en Ydmygelse; Hjelperen maa først ydmyge seg under den, han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe ikke er at være den Herskesygeste, men den Taalmodigste, at det at hjælpe er Villighed til indtil videre at finde seg i at have Uret, og ikke forstaae det den anden forstaaer.» (S. Kierkegaard; Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. En ligefrem Meddelelse, Rapport til historien. Kjøbenhavn 1859.)

Ketil Lund

Tidligere høyesterettsdommer

Annonse

Mer fra Debatt