Annonse
04:00 - 28. oktober 2011

Elsk jorden av hele ditt hjerte

Naturens skjønnhet: Miljøvern krever et blikk og en erkjennelse i hver enkelt, skriver innsenderen i tilsvar til Rasmus Hansson i Morgenbladet 21. oktober. foto: ermindo armino/Scanpix
Annonse

Miljøvern

Jeg er rammet av verdens skjønnhet. Jeg er forelsket i treet og blomsten og bekken, jeg er forelsket i veiene og stiene gjennom verden, i fjellenes utsyn, i horisontene. Jeg har syklet gjennom Alaskas skoger, jeg har møtt bjørn og ulv og herlige mennesker. Jeg har syklet fjellveiene gjennom Canada og USA og mistet pusten på høyslettene i Sør-Amerika. Jeg har opplevd en skjønnhet som synger i meg, jeg har nådd en relasjon til skapelsen og livet som har sendt meg ned på kne i respekt, undring og takknemlighet. Jeg har lært til bunns i mitt vesen at mitt liv er, mitt jeg er, fordi alt som lever er; jeg er til gjennom jorden, jeg er i absolutt avhengighet av trær og vann, av det umåtelige samspillet av liv.

Hjemme i skogen ved Vannsjø består mine daglige vandringer av å bære vann fra brønnen og hente inn ved. Vidunderlige hverdagsvandringer som skriver seg inn i kroppen min med en skrift som forteller meg at alt som lever er til hverandre, for hverandre og av hverandre. Jo visst: Livet i skogen ved sjøen er brutalt, det spises og knaskes og svelges omkring meg, skapelsen er et veldig måltid, jakt, liv og død. Men båret av samarbeid; grunnmuren i livet, i skapelsen, er samarbeid. Og vi er alle i enhet, en enhet som holder oss uten unntak, slik solen skinner på alle, slik regnet regner seg til oss og jorden uendelig trofast bærer og gir oss vår daglige grøde. Og her i skogen nå i høst, hva kommer? Jeg kløyver ved da jeg med ett hører det mellom et slag; det er gjess! En veldig flokk av gjess! De fyller himmelen, herregud, finnes det noe vakrere enn lyden og synet av trekkende gjess? De er himmelen og jordens storslagne dikt, ikke engang Rilke eller Mehren eller Nygard kan skrive som dette; trekkende gjess, hvilket mysterium, hvilken gåte!

Jeg er rammet av kjærlighetssorg. Jeg ser hvordan verdens skjønnhet stille og langsomt forvitrer, jeg ser hvordan menneskets besinnelseløse atferd ikke har kjærlighet til jorden og skapelsen i sitt vokabular; tingenes sanselighet, dyrene og selve jordens hellighet er vekslet inn i mynt og sedler. De vurderes som ressurser, ikke som medskapninger og medliv, men som ressurser og utbyttemuligheter. De er fratatt sin verdighet i møte med en ufattelig grådighet som har én eneste bønn de folder hendene for: mer vekst, mer inntjening. Det er som om landet, og verden for øvrig, befolkes av bortskjemte kjempebabyer som ikke aksepterer annet enn sin egen appetitt. Og såkalte vanlige folk følger etter, språk og holdningsløshet smitter kjapt og treffsikkert i vår tid. Samtidig som vi låses strammere og strammere fast i den økonomiske bevegelsens forførende fundamentalisme. Som om det ikke er mulig å erkjenne andre og nye veier, som om vi ikke levnes valg og mulighet for en annen potensialitet for våre liv. Det er som begrepet doxa, som Pierre Bourdieu benyttet seg av; sosiale forhold naturaliseres, sosiale forhold blir omgjort til tingenes naturlige orden, en naturkraft vi må bøye vår stolthet og verdighet for. I blind lydighet overfor økonomiens monotone og befalende skapelsesord: Bli penger!

Jeg er rammet av sinne og fortvilelse. Og nei, Rasmus Hansson, jeg tror ikke nordmenn, eller andre, er klare for miljøvern. Jeg ser, som helårssyklist, hva som skjer på veiene. Det er en apokalypse, forurensningen og de daglige, dødelige ladegrepene som utfolder seg er skakende. Jeg ser det ved å sykle eller vandre gjennom kongeriket; det er ikke lenger hytter å se på fjellet, bare villaer og digre, stygge ferieleiligheter. Som tar større og større arealer av vår unike fjellnatur. Og jeg erkjenner det ved å følge med på Statoils atferd; selskapets holdning og handling viser en utilgivelig forakt for natur og miljø.

Miljøvern er kjærlighet og erkjennelse, det fordrer en besinnelse, en asketisk vilje til å tre til siden for sine egne behov. Det krever et blikk og et hjerte som ser et du i tingene, i den daglige skapelsen, og som erkjenner at dette du er betingelsen for våre liv. Jeg vet at verdens skjønnhet daglig ødelegges, men jeg vet ikke hva slags tilsvar vi evner å gi, eller vil gi. Politisk er det dødt, det må våkne i hin enkelte menneske. Da er det en mulighet i Thoreaus ord: «Bare den dag vil gry som vi er våkne nok til å møte. Det er mer demring i vente. Solen er ennå bare en morgenstjerne».

Arne R. Pettersen

Syklist og vandrer

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.