Artikler om kunst preget av fordommer er ofte trist lesning. Så også med artikkelen «Dylan frigjort fra disiplene» av Knut Schreiner i Morgenbladet 20. mai. Forfatteren benytter to ex auditorio-bemerkninger under vårsemesterets forelesningsrekke om Bob Dylan på Universitetet i Oslo for å gjøre seg lystelig på dylanologenes bekostning.
Den ene bemerkningen gikk på at Dylan hadde foregrepet det elektroniske soundet som skapte så mye furore på Newport-festivalen i 1965, på en singelbakside tre år før i 1963 («Mixed up Confusion», utgitt i desember 1962, serienummer 4–42656 har også et elektrisk sound). Dette blir brukt som en begrunnelse for forfatterens konklusjon om at «litt for ofte kan dylanologene kverulere på ubetydelige ting». Det å redusere denne observasjonen til trivia hadde neppe forekommet dersom analyseobjektet hadde vært en anerkjent forfatter eller maler. I den siste boken jeg leste om Picasso var det lagt betydelig vekt på nitid å analysere hvordan hans ulike kunstneriske epoker hadde vært foregrepet i tidligere arbeider. Det skal man tydeligvis ikke gjøre med Dylan.
Også forfatterens gjengivelse av den andre bemerkningen fra en «grå dylanolog» (rasisme og sexisme er politisk ukorrekt, men ageism?) som med «dirrende, gråtkvalt stemme» (noe som er fullstendig fiksjon) forsøkte å rette opp en ensidig biografisk fremstilling. Dylan har aldri vært særlig politisk radikal, så slik sett er Håvard Rems utsagn om at Dylan «aldri har vært noen SV-er» korrekt. Schreiner insinuerer at dylanologen forsøker å holde fast Dylan i en fossilaktig posisjon som protestsanger og snur derved diskusjonen fullstendig på hodet. Det er ingenting som tyder på at Dylan lar seg opprøre mindre av urettferdighet og faenskap i dag enn tidlig på sekstitallet, noe som var dylanologens poeng. Dylanologene har alltid visst at Dylan ikke er venstreradikal, siden dette er tydelig hvis man studerer ham nøye. Dylan som venstreradikal er en rolle som er pådyttet ham av media og av populære forestillinger.
Et så lettvint og feilaktig forsøk på å drite ut dylanologene hadde jeg forventet av de antiintellektuelle og kunstfiendtlige deler av tabloidpressen. Men det er litt overraskende å finne det i Morgenbladet.
Kim Larsen
Dylanolog, Fredrikstad