Annonse
04:00 - 24. juni 2011

Det viktige sykkelsignalet!

Sykkelrenessanse i Norge? Statsminister Jens Stoltenberg sykler, men når ser vi sykkelthigtsen vike for hverdagsklær i sentrum? Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix
Annonse

Sykkelkultur

Klingende sykkelbjeller, hender som heves for å gi signal til andre trafikanter. Den europeiske sykkelkulturen bør få sin renessanse i Norge.

Noe gikk tapt etter oljefunnet i 1969. I vår utbyggingsiver i tiden etter glemte vi syklene da vi anla motorveier. I Norge ble vi deretter tatt av den amerikanske offroad-bølgen på åttitallet. Med offroaderne kom «guljakkene» – som dessverre har gitt syklister dårlig omdømme. For som svar på dårlig tilrettelegging har det – av ren nødvendighet – vokst frem en sykkelkultur der den råeste har rett. Men noe skjer.

Selvsagt er noe i gjære over hele Norge når stadig flere sykler til jobben. De smarteste har oppdaget at sykkelen er effektiv, økonomisk og miljøvennlig. Og det er jo herlig å bruke sykkelen til mosjon du ellers ikke ville fått. Men vi trenger et større løft fra stat og kommune, skal vi øke antall syklister på veiene – for en god sykkelkultur bygges ikke alene.

I de få norske byene som har satset på sykkel, som Kristiansand og Lillestrøm, ser vi en endring i sykkelkulturen. Her er det ikke lenger bare de tøffeste som sykler til jobben. En ny sykkelkultur er i kjømda på disse stedene, der sykkeltightsen kanskje snart viker til fordel for hverdagsklær i sentrum?

Vi må ut av landet for å hente gjødning til den sykkelkulturen vi virkelig kunne trenge mer av. Men ikke lenger enn til Malmø, som gjennom en årrekke har lagt til rette for sykling. I Malmø er folk vel så stolte av sykkelkulturen sin som av monumentalbygget Turning Torso. Allerede i 1976 fikk byen sin egen sykkelplan med egne separate, toveis sykkelveier. Sykkel ble deretter brukt som brekkstang for byutvikling – der tanken var at en urban kultur bæres oppe av dem som bruker byen, og at det syklende mennesket bruker byen mye mer enn bilistene.

I Malmø ser vi i dag syklende barn på vei til skolen, syklende eldre på vei til butikken og syklende direktører i dress på vei til jobb. De eneste guljakkene vi kan spore, er antagelig syklende nordmenn på tur.

Trenger vi mer europeisk inspirasjon, kan vi dra til Münster, antagelig den byen i Europa med flest syklister per innbygger. Og det er en grunn til det. Gjennomgående sykkeltraséer, god skilting, gode og mange sykkelparkeringer (gratis sykkelparkering når du kjøper kinobillett).

Syklistene er mange og uensartede – i en sykkelkultur som skinner. Selv om Münster er en drømmeby for syklister, er den bare en av mange. For tyskerne har tenkt sykkel i mange år.

Syklistene fikk en viktig seier i Stortinget 14. juni – og samferdselsministeren ble overkjørt med sykkel. For nå krever norske politikere at det kommer klarere trafikkregler og bedre tilrettelegging for syklister. Vi kommer til å følge nøye med på den videre oppfølgingen, men konstaterer med en viss begeistring at noe er i ferd med å skje – som kan endre sykkelkulturen på sikt.

I mellomtiden blankpusser vi sykkelbjella for å ringe sommerens sykkelgleder inn.

Hulda Tronstad Nydal

Informasjonssjef i Syklistenes Landsforening

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.