Annonse
04:00 - 24. juni 2011

Den nye nytalen

Konsulentspråket har inntatt både staten og akademia. Skal noen yte motstand, må det bli humanistene.

«Lever i tiden og forventer effektivitet»: Du tror du blir frigjort, men du løper etter kapital og/eller byråkrati. Foto: Kelly B/Creative Commons
Annonse

I dagens arbeidsliv, hvor det er mange konsulenter og hvor de fleste har forskjønnede titler, er «personlig merkevarebygging», «selvutvikling» og «risikovillighet» sentrale verdier. Vi må være «begeistret» og «fleksible». «Tenk positivt» er det gjennomgående mantraet i selvhjelpsbøkene. Individets selvrealisering skal foregå gjennom arbeidet. Via språket blir disiplinering sammenfallende med illusjonen om individuell autonomi. Og ingen steder er unntatt. Også akademia – samfunnets tiltenkte kritiske instans – gjennomsyres av floskler, ikke minst fra en tallmessig sterkt økende klasse av «mellomledere».

Begreper eller uttrykk som har med marked, konkurranse og underholdning å gjøre, dominerer i konsulentspråket. Fra idretten har vi «å ta høyde for», «komme på banen», «ta mannen i stedet for ballen», og så videre. Fra næringslivet har vi blant annet «setting», «konsept», «innovativ», «kvalitetssikre», «endringsvillig» og «visjoner».

I næringslivet er man «løsningsorientert» enten man må «outsource» halve bedriften til Kina eller man har litt tvilsomme arbeidsforhold i nettopp denne «outsourcede» delen. Alt blir «driftet». Ingenting blir drevet lenger. Folk i næringslivet er «ydmyke» med en årslønn på flere millioner og like mange millioner i «gullkantede» bonus- og opsjonsavtaler. For ti år siden betydde en «forventning» noe man ser frem til, gleder seg til. I dag «forventer» man alt mulig, og man forventer alltid. Man «forventer» at så og så mange omkommer i trafikken, og man «forventer» så og så mange drepte i Libya. Problemer er på vei ut av det norske språk. Nå heter det «utfordringer». Disse begrepene har fått en så vid betydning at de kan bety det meste. Derfor betyr de så lite. Meningsløsheten formidles gjennom klisjeene. Og det som verre er: Staten og det som kalles «det offentlige», har tatt opp i seg det samme språket.

Nytalen skal «gi oss en proaktiv holdning» i møte med nedleggelser og stadige omskiftninger. Der vi tidligere så maktstrukturer som virket på passive subjekter, ser vi nå aktive subjekter som er totalt «ansvarliggjorte», og at prosesser med samfunnsmessig opphav blir definert i individualiserende og selvsentrerte termer og i lys av en forestilling om autentisitet og selvutvikling. Dette har en ideologisk slagside, hinsides høyre og venstre: Mennesket psykologiseres og sosiale problemer, som har sin løsning utenfor individet, rettes mot en selv, hvor løsningen omdefineres til at individet utvikler seg selv. Hvis du ikke elsker tompratet om «markedet» eller lar deg begeistre av byråkratiet og den nye administrative språkklassen, så er det ditt eget problem. Omorganisering er blitt et mål i seg selv, ganske enkelt fordi den nye administrasjonsklassen ikke har annet å stelle med.

Etter at man en tid har ironisert over næringslivsspråket, har det vunnet terreng i offentlig byråkrati, hvor særlig «endringsprosesser» er viktig. Et økende antall ideologer – gjerne kalt dekaner, pro-rektorer, studierektor og andre meningsløsheter – er travelt opptatt med møter og seminarer, hvor de utmeisler et felles språk og en felles virkelighetsforståelse. Alt for ikke å drive med undervisning og forskning. Når vissheten av og til siver inn om at de bare representerer en ny og kostnadskrevende uproduktiv klasse, må de argumentere desto hardere for egen uunnværlighet. For å ta et eksempel vi kjenner godt: «Prosessen» mot «fusjonen» som skal gi det «nye universitet» er såpekokeri i millionklassen. Det gjelder både Høgskolen i Oslo, og ikke minst den komiske «prosessen» som er satt i gang for å slå sammen høyskolene i Østfold, Vestfold og Buskerud. Når det er åpenbart at man kaster statlige penger ut av vinduet, må man ha et språk parat til forsvar. En dose «synergi» og «tverrfaglighet» og «kompetanse for endring» gjør susen.

Ironisering over det nye språket er naturlig nok ikke populært blant den nye administrasjonsklassen. Ord som «personlig frihet» og «fleksibilitet» kan virke nøytraliserende på kritikken mot denne typen kapitalisme – som også staten og akademia har adoptert – og gi en tvang som det kan være vanskelig å beskytte seg mot. Her virker nytalen disiplinerende og tilslørende. Hvordan kan vi kritisere noe som gir oss «frihet» og «fleksibilitet» og hvor taperne i systemet har seg selv å takke? Og hvis vi skulle finne på å kritisere så er vi «illojale» – og det i et arbeidsliv hvor deler av arbeidsstokken er lett erstattelig og på midlertidig kontrakt, er veien kort til «fristilling» som det heter å miste jobben i våre dager. Det er ikke lett å tenke bakenfor språket når språket er det vi tenker med. Nytalen hos George Orwell har først og fremst den funksjonen at det gjør det umulig å formulere opposisjonelle eller avvikende tanker. Dagens konsulentspråk har samme funksjon. Konsulentspråket gjør det vanskeligere å «tenke utenfor boksen».

Hvor er stedene som er unntatt konsulentspråket, og hvor finner man motvekten til disse tendensene? Humanister bør reformulere kapitalismekritikken, ikke ut ifra utopia og den autoritære lengsel etter noe som er blitt prøvd, men ut ifra kritikk av det som er. Empirien til en ideologikritikk kan man lett finne ved å ta utskrifter av møteinnkallelser, av styrets «visjoner» eller «strategier» – i «den nye organisasjonsretorikken» som ikke er ny lenger, men er det språket som gjelder. En rekke godt betalte mennesker fra «rektoratet» og nedover vil fremdeles tappe utdanningsinstitusjonene for ressurser og stjele vår oppmerksomhet. Enhver kritikk mot dette blir lett en bedreviters kritikk, for det er vanskelig ikke å se høyskoler og universiteter som en del av det øvrige samfunn. Og er man mot forandring, bedriver man «endringsvegring». Det er i denne sausen av marked, retorikk og byråkratisering vi våger å påstå at humaniora har større motstandspotensial enn samfunnsfagene. Sistnevnte tenderer til å bli svært tilpasningsdyktig: Gi de styrende de analyser de vil ha, ispedd mild kritikk, gjerne kalt «evaluering».

Fra 1990-tallet husker vi reklamen som ble berømt med utsagnet «Jeg lever i tiden og forventer effektivitet». Det var den travle kvinne som løp av gårde, til enhver tid oppdatert, i full fart med å erobre mannlige bastioner. Spørsmålet blir: Vil denne reklamen om noen tiår bli husket – stilt ut – som ironi eller som uttrykk for en tid da kvinnene tok de første steg mot toppen i næringslivet i det norske samfunn? «Vi kan lære å fremstå som en moderne, frigjort, ubekymret kvinne …» skriver sosiologene Zygmunt Bauman og Tim May. Oversatt til dagens realitet: Du tror du blir frigjort, men du løper etter kapital og/eller byråkrati. Hva gjelder samfunnskritikk og språk: Pop-frigjørings-venstre har gått i allianse med kommersielle krefter. Deler av høyresiden og deler av venstresiden er her skjønt enige: Mennesket er et objekt for den flytende modernitet, og markedet og staten skal sørge for at det skal forbli slik.

 

Simen Andersen Øyen er stipendiat ved Senter for vitenskapsteori, Universitet i Bergen. Pål Veiden er lærer i sosiologi, Høgskolen i Oslo. Kronikken er basert på forfatternes bidrag til antologien Humanioras fremtid som kommer på Cappelen Damm Akademisk i midten av juni.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.