Redaktøransvaret
I Morgenbladet 19. august står tre innlegg som bør bevares som en demonstrasjon av debattklimaet i 2011. Innleggene av Sindre Bangstad, Runar Døving og Rune Berglund Steen viser at utdannelse, kunnskaper og forskerstatus ikke er noen garanti for en respektfull debattform.
Den raljerende tonen er én ting, den stadige bruken av begreper som islamofobi en annen. Bare i disse tre innleggene brukes det til sammen ti ganger, i tillegg til uttrykk som «den boblende gørra» (Døving) og så videre. Problemet som vi kjenner fra tidligere debatter, er at begreper som islamofobi brukes uten måtehold til å betegne alt og alle som er kritisk til den nåværende innvandrings- og integreringspolitikken. Politiske ytringer diagnostiseres og gjøres til noe sykelig. Folk som driver på slik, burde ikke anklage andre for uberettigede generaliseringer.
Jeg vil også si, særlig til Bangstad, at politiske skjellsord som islamofobi sjelden gir grunnlag for analytisk tenkning og saklig diskusjon. Det hjelper ikke hvor mange bøker han viser til. Forskere som uten videre produserer og reproduserer politiske skjellsord, demonstrerer mangel på metodisk refleksjon. Forskere som er mer interessert i å ramme politiske motstandere enn å bidra til en felles forståelse, bør tenke seg nøye om.
De problemer vi diskuterer, er enestående i vår moderne historie. Døving kan gjerne sitte på sin høye hest, skrive om dumhet og kunnskapsløshet og anbefale andre å lese en bok. Men selv ikke han kan komme bort fra at Norge ikke tidligere har opplevd tilsvarende massiv innvandring, også av folk med andre religiøse, kulturelle og sosiale forestillinger. En slik situasjon ville sannsynligvis innebære problemer for ethvert samfunn. Vi må erkjenne at det er problematisk, og vi må sammen forsøke å finne en mest mulig farbar vei fremover.
Innlegg som Bangstads, Døvings og Berglund Steens gjør meg redd. Her er folk som har funnet sannheten, som ikke er villige til å diskutere på alvor, og som snakker om empiri, men plukker ut det som passer. Døving spør hvorfor vi skal «belemres» med det han mener er middelmådige ytringer. Hvem er disse «pedagogiske autoriteter» som skal «korrigere» oss andre, og hvordan skal det gjøres? Hvor bærer dette hen?
Finn Olstad
Historiker