Kriminologidebatten
Ord kan skape broer mellom mennesker; vakre og nyttige broer som bringer ideer, følelser og forståelse frem og tilbake. Men ord kan også skape sperrer. Det er når ordene er så store at de rommer nær sagt alt, og derfor ingenting. Vi forstår ikke mer om slike ord tas i bruk, vi forstår mindre og gir derved fritt rom til brukere av ordene som antas å vite.
Kriminalitet er ett av de stengende ordene. Øker kriminaliteten i Norge? Det er et spørsmål uten mening. Da jeg var en ung mann, var homofili kriminalitet. Nå kan par med samme kjønn giftes med glitter og stas. Abort var en alvorlig forbrytelse. Nå er abortpillen til salgs på apotek og p-piller til utlevering hos skolenes helsepersonell.
Iver B. Neumann må så gjerne insistere på at kriminalitet finnes. Mitt standpunkt går på noe helt annet. Det går på at kriminalitetsbegrepet er et ufruktbart begrep. Det er et begrep som ikke skjerper vår oppmerksomhet på variasjonen i hva det rommer. En stor sekk med til dels ukjent innhold.
Dette var tidlig et tema for meg. I en bok fra 1975, Hvor tett et samfunn?, tar jeg det opp under den kursiverte tittel: «De altfor store spørsmål». Jeg spør: Har vi mye kriminalitet? Øker den? Kan vi vente enda mer – eller nedgang? Dette er, naturlig nok, svært ofte blant de første spørsmål til kriminologien. Og de er godt egnet til de første svar: Det vet vi ikke. Det har vi aldri visst. Det vil vi aldri få vite. For hvordan skulle vi vel kunne vite så lenge det ikke finnes noen alminnelig akseptert eller akseptabel målestokk for kriminalitet. Hva skal tas med; alt loven sier er galt, alt iakttagere sier andre har begått av ulovligheter, alt borgere sier de har gjort eller lidd, eller kanskje det myndigheter sier de har registrert av lovbrudd? Jeg forkaster kriminalitetsbegrepet som en tilslørende og ubrukelig samlebetegnelse.
Men det er for å komme nær til hendelsene. De finnes, de er hovedsaken, og jeg vil se og forstå dem. Butikktyverier og massedrap faller begge ned i samlesekken «kriminalitet». Det er en fullstendig unyttig sammenblanding. Vi må være konkrete i beskrivelsene og finne ord som bringer de ofte forferdende handlingene og deres sammenhenger klart og tydelig frem for oss. Bare da kan vi forstå og reagere adekvat.
Jeg har vanskelig for å forstå at Neumann, som jeg må anta kjenner noen av mine skrifter, kan gi en så forenklet fremstilling av mitt syn som han gjør i sin kronikk i Morgenbladet 16. september. Påstanden om at mitt syn ikke er blitt imøtegått tidligere er også lite treffende. Både skriftlig og muntlig har dette i flere år vært debattert ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Lignende strider om grunnbegrepene finnes ved de fleste forskningsmiljøer.
Neumann må vel ha møtt dette på hjemmebane. Han er fungerende direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Også der, og ved tilgrensende institutt, er det åpenbart en helt sentral oppgave å røske i fagenes grunnleggende begreper. Krig, for eksempel. Man kan telle kriger utkjempet i en bestemt tidsperiode, sammenligne med antallet i en annen periode og så juble eller sørge, alt etter utfallet. Men kloke blir vi neppe, før selve krigsbegrepet blir oppløst i sitt utall av varianter. Krig mellom stater, krig inne i en stat, men initiert av noen utenfor, eller de mer rendyrkede revolusjoner skapt av opprørske ord blant rettferdssøkende borgere. Den spennende debatten som i fjor ble ført i Apollon mellom Stein Tønnesson og Øyvind Østerud om krigsbegrepet, er helt parallell til debatten om nøkkelordene i kriminologien.
Vi driver med vitenskap. Vi er ikke klakører for den til enhver tid herskende mening. Vi skal stille spørsmål, formulere tvil, og i den prosessen også forsøke å gi mening til hendelsene på samfunnets mørkeside. Flere av mine boktitler har spørsmålstegn etter seg. Det er nettopp for å få skapt avstand, rom for tvil om de allment vedtatte standpunkter: «Hvis skolen ikke fantes?» – hvordan måtte vi da reorganisere samfunnet, kanskje det kunne bli bedre oppvekstforhold for noen? «Hvor tett et samfunn?» Kanskje vi burde ordne oss så vi kom nærmere til hverandre?
For å finne ut av verden, må vi makte det umulige: Vi må skape avstand til verden ved å se på den med undring, og så må vi samtidig skape det vi orker av nærhet til de hendelser og de mennesker vi her møter. Utenfra og innenfra på samme tid, det står for meg som forskeridealet i et samfunnsfag.
Nils Christie
Professor emeritus i kriminologi