Norsk film
For meg er Ulrik Eriksens kommentar i Morgenbladet 10. desember «En viss tendens i norsk film» den mest interessante analysen jeg overhodet har lest av norsk film. Den nåværende prioriteringen av «offerfilmer» med «tafatte karakterer med viktige problemer», som han beskriver det, er ikke bare uoriginal, den er alt annet enn «opprørsk» eller «nyskapende». For hva er det som dyrkes i norsk «korrekt politisk offentlighet»; jo nettopp det evinnelige «passive offeret» som trenger hjelp til et eller annet eksistensielt eller økonomisk problem (bør ikke snart Nav gå inn som delfinansiør av norsk film, som jo stort sett handler om deres kunder?!).
Det Norge trenger, er filmer som tør å eksperimentere med filmatisk form, og som gjerne er reaksjonære og elitistiske og uviktige. Vi trenger pene mennesker, modeller og suksessforfattere, overklasse og mondent liv, overforbruk, «nei til miljøvern», knulling og kropp, gjerne ispedd høykulturelle og intellektuelle betraktninger! Så lenge det ikke skjer, tør ingen norske filmer utfordre det rådende velmenende progressive velferdssamfunns-menneskesynet! Filmskaperne blir dermed hoffnarrer for det sosialdemokratiske godhetsregimet.
Jeg tror «viktigheten» Eriksen skriver om, kombinert med at alt skal være realistisk i norsk film; alle skal snakke realistisk, oppføre seg realistisk, alt skal være forståelig og for all del ikke merkelig eller fantastisk altså; akkurat som en norsk triviell hverdag er fra morgen til kveld, er det siste baugskuddet for ny norsk film.
Det vi trenger nå og som vi kanskje får neste år, er lekende og upretensiøse filmer og aller helst amoralske og umoralske. Når tør noen å lage en film som trosser det rådende progressive og humanistiske menneskesynet som rir norsk kunst og film som en mare?
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen Filmregissør