Annonse
04:00 - 07. oktober 2011

Betydningen av sann informasjon

Annonse

Jeg burde analysere nedbørsmålinger for å undersøke om de ekstreme mengdene som vi har registrert denne sommeren har en tilknytning til endringer i det globale klimaet. Men så får jeg ikke arbeidsro. Jeg tenker at det er andre graverende forhold som må håndteres først. Reportasjen «Trusselklimaet» i Morgenbladet 30. september, skrevet av Maren Næss Olsen, avdekker bare noe av det.

Mye av det Olsen skriver stemmer godt med det bildet jeg selv sitter med. Men etter å ha tenkt over saken, har jeg også kommet frem til litt andre tanker enn de premissene som ligger til grunn for reportasjen. Det gjelder først og fremst informasjon og åpenhet. Klimaendringer betyr så mye for vårt samfunn at kunnskapen må være åpent tilgjengelig, og man bør komme til bunns i alle kontroversielle spørsmål. Det er ikke nok at topp-politikere samler seg til årlige klimamøter. Folk flest bør også forstå hva klimaproblemet virkelig dreier seg om. For å få dette til, trenger vi en god kunnskaps- og informasjonsflyt.

Problemet blir synlig gjennom Olsens reportasje, i form av kravene til klima-antagonister (som kaller seg selv for «klimaskeptikere») om å få innsyn i klimaforskningens data og analyse. Min tanke er at de også bør få innsyn. Men problemet er mangel på ressurser for å tilrettelegge informasjonen, og jeg tror det var noe av kjernen i den såkalte Climategate-affæren. Det er lett å forstå reaksjonene til Phil Jones, en av klimaforskerne i Olsens artikkel, da han mottok krav om innsyn, for jeg tror ikke han var godt nok rustet til å besvare alle forespørslene. Etter det jeg kan forstå, handlet han etter beste evne og mot alle odds. Hans egentlige jobb er jo som min, å drive forskning på klimadata.

Kunnskap og informasjon kommer ikke av seg selv, men innebærer hardt arbeid. Det vet vel alle som har vært gjennom tolv års skolegang. Men situasjonen for klimaforskningen er mer komplisert enn å tilrettelegge kunnskap og informasjon. Olsen beskriver en maktkamp som dreier seg rundt informasjon og kunnskap. Selv har jeg forsøkt å starte en rasjonell dialog med en norsk krets som kaller seg for Klimarealistene, med forbindelser til de utenlandske miljøene som Olsen beskriver. Denne gruppen hevder at FNs klimapanel (IPCC) skal ha jukset, og omtaler klimapanelets arbeid som en «klimabløff». Dette er alvorlige påstander. Jeg spurte dem om de hadde belegg for disse uttalelsene. Flere av dem har jo professortitler ved universitetene. Men mitt forsøk på dialog var mislykket fordi konkrete spørsmål ble møtt med usaklig respons. Jeg tror det var lignende oppførsel fra andre klima-antagonister som gjorde at Phil Jones ble mindre imøtekommende. I likhet med Jones har heller ikke jeg tid og ressurser til å ta slike folk seriøst.

En reell vitenskapelig debatt skal ikke ha preg av pokerspill, men krever etterrettelighet, åpenhet og etterprøvbarhet. Jeg opplever derimot at klima-antagonistene preges av liten åpenhet, og manglende vilje til å la andre få teste metodene de bruker. Selv har jeg etterprøvd resultatene deres ved å rekonstruere analyser. Men da nekter de å anerkjenne mine resultater, selv om jeg har delt mine metoder med dem. Når klima-antagonistene heller ikke publiserer i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter, og dermed unndrar seg den kritiske fagfellevurderingen, blir fruktbar vitenskapelig debatt vanskelig.

Når klimaforskningen er under angrep, er det uheldig at resten av det akademiske miljøet er så passivt. Forskere bør komme mer på banen og etterlyse belysning av de ulike argumentene, metodene og bevisene. Hvordan kommer enkelte norske professorer frem til at Jupiter, Saturn eller månen skal være årsaken til klimaendringene? Eller at IPCC skal ha «jukset»? Jeg opplever at klimaforskerne har stått alene i forsøket på å fremme fornuftig og rasjonell kunnskap om klima, både i Norge og i utlandet.

Min bekymring er at i det lange løp vil denne passiviteten svekke vitenskapens integritet og troverdighet. Jeg tror flyten av god og sann informasjon og kunnskap ikke verdsettes nok, og at det mangler en nøytral instans som sikrer denne flyten. Vi kaller oss et kunnskapssamfunn, men på viktige samfunnsområder har vi overlatt arenaen til desinformerende krefter som har fått altfor stort spillerom.

Rasmus Benestad

Forsker ved Meteorologisk institutt og styremedlem av Concerned Scientists Norway

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

1 av 5 heltidsstudenter jobber så mye at det går ut over den tiden de bruker på studiene.