Debatt

Autodaféen som uteble

Hjernevask

Samfunnsredaktør i Morgenbladet, Lena Lindgren, var til stede ved Det Norske Videnskaps-Akademis seminar «Genetic Brainwash» 9. mars, som var en slags oppsummering fra humanvitenskapenes side etter Harald Eias meget omtalte tv-serie Hjernevask. Jeg deltok også, og føler et sterkt behov for å kommentere både Lindgrens referat og hennes mer generelle synspunkter på følgene av Eias program (Morgenbladet 11. mars).

Lindgren hadde åpenbart ventet seg en slags autodafé med kjetteren Eia og hans meningsfeller på bålet, men måtte til sin skuffelse registrere at han ble «behandlet med vitenskapelig nysgjerrighet og vennlighet», egenskaper hun muligens ikke assosierer med vårt vitenskapsakademi. Hvorfor i all verden skulle ikke Eia bli mottatt på denne måten? Han hadde ikke bare laget et populærvitenskapelig program som engasjerte en stor del av både befolkning og akademia. Han fikk også eksponert lukkede, arrogante og dypt uvitenskapelige holdninger i enkelte deler av samfunnsforskningen, blant annet fossiliserte etterlevninger fra postmodernismens glansperiode. Hans program og den etterfølgende debatten har vist nødvendigheten av tverrfaglig forskning og betydningen av innspill fra helt andre disipliner enn ens egen. Dette var selvsagt også den gjennomgående holdningen under seminaret Lindgren var til stede ved, også hos enkelte kjønnsforskere.

Lena Lindgren derimot er dypt frustrert over hva hun kaller «den biologiske vendingen» som hun mener Hjernevask er en del av, og over at «tv-serien blir fremstilt som en 'seier' over humaniora og samfunnsforskning». Illevarslende forkynner hun at det for humanvitenskapene «kan bli nødvendig å forsvare seg med hardere midler». Det er uklart hva hun konkret mener med dette. Ingen som har fulgt med i timen, har oppfattet Eias program eller den etterfølgende debatt som noe angrep på humaniora i sin alminnelighet. Sammenlignet med Lindgren fremstår Don Quixote i sin kamp mot vindmøllene som en gjennomført realist. At enkelte humanistiske fag er under press ved våre universiteter, er dessverre et faktum, men dette er helt irrelevant for Hjernevask-debatten.

Når Lindgren videre hevder at biologien ikke er «underdogen» i storsamfunnet, tillater jeg meg også å protestere. I en årrekke har den offentlige debatt vært dominert av representanter for de «mykere» fag, med varierende faglig tyngde, mens naturvitenskapsmenn og medisinere stort sett har glimret ved sitt fravær. En bidragende årsak til dette er uten tvil den alvorlige svikten i norsk forskningsjournalistikk, som særlig manifesterer seg ved massiv uvitenhet om naturvitenskapene.

I sin nesten manikeiske oppfatning av polariseringen i akademia lar Lindgren det også skinne igjennom at naturvitenskapen nærmest representerer de «mørke» krefter, uten moral og evne til etisk refleksjon over sin virksomhet. Her må humanvitenskapene åpenbart komme til unnsetning. Dette er selvsagt en særdeles grov forenkling av forholdet mellom vitenskap og moral, og det hjelper ikke at Lindgren forsøker å støtte seg på Martha Nussbaum og Hans Skjervheim. Jeg vil hevde at enhver intellektuell aktivitet som kan benevnes vitenskap, kun har det mål å gi en så objektiv og verdinøytral beskrivelse av virkeligheten som mulig. Ingen vitenskapsdisiplin har noe monopol på å forvalte etikk og moral.

Siden Hans Skjervheim nylig er blitt trukket inn i debatten etter Hjernevask (Knut Ågotnes i siste nr. av Nytt Norsk Tidsskrift), finner jeg det avslutningsvis dypt urettferdig å gi ham skylden for at enkelte samfunnsforskere eksponerer uvitenskapelige holdninger i tv-programmet Hjernevask i året 2010.

Stig Frøland

Professor dr.med.

Mer fra Debatt