Kronikk

All kunnskap til alle mennesker

Encyklopedisk kunnskap skal gjøre oss til bedre samfunnsborgere. Men hvordan ser den ut?

I et velskrevet essay i siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa skriver Terje Rasmussen at den mest sannsynlige utgangen på det prosjektet som nå går under navnet Norsk nettleksikon, er at «man bruker tre år og 31,5 millioner på å finne ut at man burde gått i kompaniskap med Wikipedia». Kanskje det. At Rasmussen, som er professor i medievitenskap ved UiO, vet en hel del om internett og dets historie, er i hvert fall hevet over enhver tvil. Han er med andre ord en kvalifisert spåmann – uten at man behøver å være Nostradamus for å spå om vår digitale fremtid at det som allerede er stort, kommer til å vokse seg større, mens det som er lite, kommer til å forsvinne. Rasmussens essay er da heller ikke fritt for teknologideterminisme. Bare hør her: «Om tre år er de lovede midlene brukt opp. Løsningen for Norsk nettleksikon er nærliggende, ja, nokså opplagt: Nettleksikonet og Wikipedia inngår jo før jo heller et samarbeid med det formål å redigere artiklene fra Store norske leksikon slik at de passer inn i Wikipedias profil og teknologiske plattform.» Hvis ikke, konkluderer han, risikerer Norsk nettleksikon å bli «en mammut som tramper trist inn i solnedgangen». Det illustrerer vel noen av teknologideterminismens – og metaforbrukens – problemer at Rasmussen dermed ender opp med å beskrive digitaliseringen, indirekte, som en slags ny istid.

Der er jeg adskillig mer optimistisk – og for ordens skyld: Det er Rasmussen også. Jeg tror at mulighetene for å bruke nettet til formidling, spredning og utvikling av kunnskap er mer mangfoldige og varierte enn vi er i stand til å forestille oss for øyeblikket. Er vi nå så sikre på at «Wikipedias profil og teknologiske plattform» er den beste, ja, den eneste mulige for å formidle encyklopedisk kunnskap, for å ivareta og kreativt omdanne den epistemologiske, pedagogiske og politiske funksjonen som encyklopediene har hatt gjennom minst et halvt årtusen? Kan det ikke hende at det finnes andre og bedre måter for å etablere felles, varig kunnskap på, en slags kunnskapsmessig grunnmur for sosiale og politiske fellesskap? Og, i så fall, er det ikke verdt å bruke tre år og 31,5 ikke-statlige millioner på å finne det ut – selv om det skulle vise seg at svaret til slutt ble nei?

Også her kommer det an på hva slags historisk perspektiv man anlegger. Begynner man, slik Rasmussen gjør det, med sammenslåingen av Aschehougs og Gyldendals leksikon til Store norske leksikon i 1978, er det kanskje Wikipedia som danner den naturlige horisonten. Men går man tilbake til trykkekunstens gjennombrudd og de første store moderne encyklopediene på 1700-tallet, slik vi gjør det i det nylig oppstartede forskningsprosjektet «Encyklopedisjangeren i et paradigmeskifte», blir også fremtiden mer åpen og langstrakt.

I kunnskapens historie gjennomlever vi et paradigmeskifte: Digitale medier er i ferd med å erstatte de analoge, boken, den trykte siden, som våre viktigste redskaper for å oppbevare og formidle kunnskap. I denne prosessen, digitaliseringen, den digitale revolusjonen, eller hva man nå ønsker å kalle den, endres også selve kunnskapsbegrepet: hva vi betrakter som kunnskap, hvor vi finner den, hva vi bruker den til. Digitaliseringen berører hele spekteret av kunnskapsformer, sjangere og medier. Likevel står encyklopedien i en særstilling.

Ingen annen sjanger har på samme måte vært bærer av og redskap for et spesifikt moderne kunnskapsbegrep, knyttet til opplysningsidealer, vitenskapens fremskritt, demokratisering, politisk deltagelse, oppbygging av nasjonalstaten. Med andre ord: Hva som skjer med leksikonsjangeren, hva vi gjør med den, hvordan denne sjangeren endres som følge av digitaliseringen, kan fungere som en slags test på hva som skjer med selve kunnskapsbegrepet – et symptom, som muligens lar oss stille en diagnose.

Målet for de første moderne encyklopediene, både Diderots og d'Alemberts Encyclopédie og Encyclopedia Britannica, som begge kom ut fra midten av 1700-tallet, var universelt, i dobbelt forstand: all kunnskap til alle mennesker. Det mest latterlige av alt, harselerer Diderot, ville være «en encyklopedi i form av et enormt manuskript, innelåst på kongens bibliotek, utilgjengelig for alle andre enn ham – et offisielt statsdokument, som folket ikke hadde tilgang til». Muligens hadde han uttalt seg like foraktelig dersom han hadde visst at encyklopedien etter hvert skulle bli en skinninnbundet mastodont, med gullsnitt, oppstilt i dannelsesborgerskapets bokhyller som symbol på økonomisk og kulturell status. Uten tvil gir digitaliseringen nytt og sårt tiltrengt liv til Diderots universelle ambisjoner: Idealet om all kunnskap til alle mennesker har aldri hatt bedre teknologiske og mediehistoriske forutsetninger.

Men hva hjelper det, hvis ikke kunnskapsformidlingen har et mål, eller iallfall en retning? For Diderot besto dette målet i «å samle all kunnskap spredt utover kloden» og «videreføre den til dem som kommer etter oss, slik at arbeidet fra foregående århundrer ikke blir ubrukelig for århundrene som kommer». Bare slik, konkluderer han, kan våre etterkommere bli «bedre og lykkeligere mennesker enn oss selv».

Encyklopediens oppgave er å velge ut den kunnskapen som vi og våre etterkommere trenger for å bli bedre mennesker og leve lykkeligere liv – ikke gjennom meditasjon, kroppspleie og selvutvikling, men gjennom deltagelse i et samfunn. Encyklopedisk kunnskap er kunnskap som skal gjøre oss til bedre samfunnsborgere. Men hvordan ser den ut? Selve oppslagsordene må det være opp til hvert nytt leksikon å velge ut. Diderot og hans medforfattere brukte for eksempel mye plass på håndverk, teknologi og maskiner, fordi det var herfra de trodde mange av de viktigste bidragene til menneskehetens fremskritt ville komme. Men snarere enn å tenke på temaene må vi tenke på formen: Hva slags form skal den kunnskapen ha som skal gjøre oss bedre rustet til å involvere oss i verden omkring oss, nå og i fremtiden?

For det første må den peke både bakover og fremover, fastholde en slags kollektiv hukommelse og samtidig gi oss nødvendig kunnskap til å orientere oss i fremtiden, planlegge, forutse, endre. For det andre må denne kunnskapen ha et preg av enighet, av common sense, i ordets egentlige forstand – det vi er enige om. Eller, og like viktig: det vi er enige om å være uenige om. En encyklopedi i det 21. århundre må ha plass til forskjellige versjoner av virkeligheten. For det tredje, og kanskje viktigst, må det være kunnskap som innehar en viss varighet, som har vist seg å være gyldig over lengre tid, og som vi kan anta at vil være gyldig også i fremtiden. Misforstå ikke: Dette er ikke kunnskap om en verden som står stille, men kunnskap som endrer seg langsomt nok til å kunne hjelpe oss å gjenkjenne, forstå og vurdere plutselige begivenheter og omveltninger når de inntreffer, og dermed til å se oss selv i et historisk perspektiv.

Er det denne type kunnskap Wikipedia allerede formidler? Eller trengs det kanskje andre skrivesjangere, teknologiske plattformer, deltagelsesmodeller, forfatterethos, praksiser for lenking og kildebruk, et cetera. Jeg vet ikke. Men å bruke tre år på å finne ut av dette virker i et kunnskapshistorisk lys som en god investering.

Helge Jordheim er faglig leder for Kultrans og leder for prosjektet «Encyklopedisjangeren i et paradigmeskifte».

Mer fra Kronikk